Fiskeriministeren mener noen anlegg er som lusefabrikker. Andre snakker om cowboy-medisinering hos enkelte oppdrettere.
Det er på tide med en grundig debatt om hvordan den viktige laksenæringen har stelt seg, hvordan egenkontrollen og myndighetskontrollen fungerer, og hvilke rammer lakseoppdrett skal ha fremover. Fisk rømmer i et omfang som truer villaksen, stadig nye sykdommer dukker opp i merdene, og det er påvist overmedisinering som skaper resistens.
Situasjonen er nå så alvorlig at fiskeriminister Elisabeth Aspaker (H) mandag valgte å innkalle til krisemøte. Der ble nye tiltak iverksatt, som gir Mattilsynet adgang til helt eller delvis å stenge de verste anleggene, pluss mer internkontroll og økt tilsyn med medikamentbruken.
Fiskeriministeren tar nå i bruk de verktøyene hun har mot lakselus. Hun har snart ikke flere igjen, i møte med en næring som gjentatte ganger har gjort mye for å ødelegge for seg selv. Uten en løsning på de to største problemene; lakselus og rømming, må det være utelukket å gi oppdrettsnæringen adgang til ytterligere vekst.
Samtidig vet vi at verden trenger mer mat, og norsk laks står i en særklasse internasjonalt. Den russiske boikotten har helt andre begrunnelser enn laksekvaliteten. Mer norsk mat til verden handler om havbruk, ikke landbruk, som blir smått i sammenligning. Derfor er det svært viktig at oppdrettsnæringen kommer på rett kjøl.
Men utviklingen går i feil retning, spesielt i Hordaland, Nord-Trøndelag og på Helgeland.
–Vi har mye lus, økende forbruk av legemidler og en resistensutvikling som kryper stadig lenger nord, konstaterte Elisabeth Aspaker nylig.
Myndighetene ser situasjonen som alarmerende og er særlig bekymret for at det foreløpig ikke finnes gode løsninger mot lakselus.
Det er bra fiskeriministeren tar tak i problemene. Og dommen hun feller er hard: Noen anlegg fungerer som rene lusefabrikker og ødelegger for resten. Medikamentbruken er ikke under kontroll, og vi har heller ikke god nok beredskap ved sykdomsutbrudd.
Hadde en minister konkludert slik på andre områder, som helse, skole eller oljeindustri, hadde katastrofealarmen gått og ministeren vært i fare.