Broderi - kunst - nytte - oppdragelse

I dag er broderiet til stede i den internasjonale samtidskunsten. Med den nye interessen for materialitet og håndverk, har broderier med sine sanselige materialer og fine sting-kvaliteter et særegent potensiale for kunstneriske uttrykk. Denne tendensen har vært tydelig på blant annet Biennalen i Venezia de siste årene. I år var blant annet den italienske paviljongen viet spennende broderi i stort format.

Dette nye fenomen har også skaper gjenklang her hjemme. Hos oss har vi en broderikunst på høyt nivå, men det har vært utbredt motvilje mot å ta broderiet, og for øvrig også andre former for tekstilkunst, inn i kunstmuseene. Dette ser nå ut til å endre seg, noe som jeg ser som stor gavn både for kunstlivet, publikum og ikke minst tekstilkunstnerne som får den faglige anerkjennelsen som de fortjener. Den 23. november åpnet utstillingen 1000 tråder – en historiefortelling i tekstil på Lillehammer Kunstmuseum og Maihaugen. Dette interessante samarbeidet mellom et kunstmuseum og et kulturhistorisk museum vitner om en ny åpenhet og forståelse mellom sjangerne. Man finner her nyskapende billedkunst og kunsthåndverk som har basis i folkelige håndverkstradisjoner.

Sverresborg Trøndelag Folkemuseum åpnet den 5. oktober en stor broderiutstilling med tittelen «Fra hvitsøm til gerilja». Her presenteres det tekstile tradisjoner fra bygdene sammen med nyskapende kunsthåndverk og billedkunst av i dag. Utstillingen får fram kvaliteter ved broderiet, og samtidig er den en synliggjøring av en kvinners fagkompetanse og kunnen som har hatt både en viktig økonomisk, oppdragende og estetisk funksjon. På denne måten blir utstillingen en sterk manifestasjon i 2013 med 100-årsjubileet for kvinners stemmerett.

Utviklingen av broderiet tok fart i andre halvdel av 1800-tallet. «Foreningen til fremme af kvindelig Haandværksdrift» ble opprettet i Christiania i 1861 og var virksom i 15 år. Denne foreningen har vært lite påaktet i ettertiden selv om den i sin tid gjorde en stor innsats for å hjelpe fram kvinnelig håndverk, husflid og industri. Den er også et interessant kapittel i norsk kvinnehistorie fordi hovedmålsettingen var å skaffe kvinner innpass i håndverksyrker. Den Kvindelige Industriskole ble opprettet i Christiania i 1875 og var et resultat av denne foreningens arbeid. Utdanningen skulle hjelpe kvinner til å bli selververvende. Skolen var til å begynne med inndelt i en søm- og en vevklasse basert på ettårige kurser med eksamen om våren. Ved siden av de praktiske fagene ble det også undervist i skriving, regning, bokføring, norsk og tegning. Det ble lagt vekt på at elevene skulle lære det aller nødvendigste for å kunne drive en liten bedrift, butikk og lignende. Fra 1877 ble det også opprettet to- og tre-måneders kurs i finere håndarbeid.

Fra slutten av 1860-årene ble det også opprettet husflidsskoler over hele landet med kurs for både jenter og gutter. Dette var kurs på noen måneder som jenter og gutter tok ved siden av skolen. Opplæring i husflid og håndverk hadde flere viktige funksjoner: For det første skulle det stimulere til flid og selvhjulpenhet i heimen. For det andre var salg av håndverksprodukter en vesentlig attåtnæring til jordbruk og fiske. Og enslige kvinner kunne tjene til livets opphold ved salg av vakre håndarbeider i forretninger og på markeder. Turister var her en viktig kjøpergruppe. Endelig hadde også håndarbeid en moralsk funksjon, og det ble sett på som veldig viktig i jenteoppdragelsen. Å sitte konsentrert over sytøyet i flere timer stimulerte utvikling av egenskaper som konsentrasjon, nøyaktighet og arbeidsomhet. Selve handlingen var identitetsdannende.

De siste årene har vi sett en ny internasjonal retning i kunsthåndverket som særlig vekter handlingen i det skapende arbeidet. Selve håndverkshandlingen er her en måte for individet å få et grep om sitt eget liv og sin egen historie. Bevegelsen har sin opprinnelse i England, og kaller seg Do It Yourself (DIY). Dette er ikke ulikt 1800-tallets tankegods om håndverkets oppdragende og eksistensielle verdi.