Dallas er ikke akkurat verdens navle...
Å komme ut i vrimlearealet på Dallas/Ft. Worth internasjonale flyplass er nesten som å slentre ned Nordre gate. Texas og Dallas har på mange måter fungert som en fødestue for elektronisk sport og turneringene som arrangeres her to ganger årlig er derfor de mest tradisjonsrike.
Etter hele fem besøk de siste årene kan man jo også si et og annet om Dallas som by, det er nemlig viktig å få med seg stedene man reiser til har jeg hørt! Skjønt Dallas er ikke akkurat verdens navle og som jeg har opplevd i flere amerikanske byer mangler den en klar bykjerne hvor alt av aktivitet utfolder seg. Det skaper en følelse av en by uten en tydelig "sjel. " Bilkulturen i Texas kan vel kanskje ha noe av skylden for dette ettersom det kun er kontorbygninger og et par hoteller i sentrum og folk flest bor en kjøretur unna.
Fra et sightseeing perspektiv er det ikke mye å se, de nevnte hotellene skraper mot himmelen og representerer akkurat den type høyhus man forventer etter å ha sett amerikanskproduserte programmer på fjernsyn, det som trekker en del mennesker til byen er den mytiske datoen 22 november 1963. President John F. Kennedy var på sjarmørtur i Texas da hans motorkortosje ble angrepet, presidenten ble truffet av et skudd i hodet og døde en time senere på sykehus. En mann ved navn Lee Harvey Oswald ble arrestert for presidentmordet, han hevdet naturligvis sin uskyld, men før han fikk prøvd saken sin i rettsapparatet ble han skutt ned av en nattklubbeier ved navn Jack Ruby. De mange merkelige omstendighetene rundt attentatet og etterforskningen har gitt grobunn til et utall mer eller mindre sannsynlige konspirasjonsteorier. Oswald står imidlertid fortsatt som attentatmannen da den eneste rettsaken i kjølvannet av mordet endte med frikjenning for de involverte på slutten av tiåret. En noe lettvint etterforskning, mordet på andre avholdte personligheter som broren Robert F. Kennedy og borgerrettighetsforkjemperen Martin Luther King i årene som fulgte, sosiale problemer og krigen i Vietnam bidro til at tiåret på mange måter tok landets "uskyld."
Bygningen Oswald skal ha skutt fra, en fem etasjers høy lagerbygning, er i dag museum hvor man kan få et innblikk i hvordan Warrenkommisjonen så for seg at presidenten ble skutt. Kommisjonen er forøvrig det organet som ble satt til å gjennomføre etterforskningen. Det er en merkelig følelse å stå der oppe, gatene og husene rundt kjenner man naturligvis igjen fra bilder og området rundt har heller ikke forandret seg så veldig på de tredve årene som har gått. Texanerne har naturligvis ikke glemt attentatet, det er bygd opp en liten industri rundt det hvor alt av effekter, historier og lignende blir solgt for gode penger.
Utover dette byr ikke downtown Dallas på så veldig mye mer, men om man ikke får hjertet i halsen av denslags ligger berg- og dalbaneparken " Six flags over Dallas" ikke langt unna. Turneringen "Intel Summer Championships" avholdes i år i nærtliggende Grapevine på hotellet med det morsomme navnet "Gaylord Texan resort" og det er altså her man skal holde til i en knapp uke...
Gaylord living
Nok en gang må det være lov å fryde seg over navnet, spesielt med tanke på antallet gudfryktige og kav konservative texanere. Hotellet er voldsomt stort og har et enormt konferansesenter hvor konkurransen skal avholdes. Standarden på rommene er flott og inne i hotellet er det av en eller annen grunn bygd opp kunstige fjell, skog, elver og fosser. Det er juli i Dallas og det betyr temperaturer nær kokepunktet, da er det godt å vite at bassengområdet ikke er langt unna om man ønsker å kjøle seg ned på mer naturligvis enn via A/C-systemet.
Slike turneringer skiller seg veldig fra den vi deltok på i Kina i vår da man spiller flere kamper om dagen, selve konkurransen er over på en langhelg. Det betyr at det i praksis ikke er tid til forberedelser mellom kampene og det er også begrenset med tid til å rette på feil eller tendenser i eget spill. Hvorvidt dette er en styrke eller svakhet for turneringenskvalitet får andre krangle om, for hvert enkelt lag vil det si at det handler om å være på tå hev og åpne sterkt hver morgen. Systemet som regulerer hvem som møter hvem er amerikansk og kalles "double elimination." De forskjellige lagene seedes og kampene begynner med at de best seedede spiller mot de antatt dårligste lagene. Taper man en kamp faller man ned i "lower bracket", et nytt tap der og man er eliminert fra turneringen. Det er en åpenbar fordel å holde seg i " upper bracket" så lenge som overhodet mulig, i "lower bracket" er det langt flere kamper som må spilles og man får kniven på strupen. I sommer er det 64 lag som kjemper om tittelen. Mine meritter fra tidligere turneringer i Dallas er to niendeplasser, en sjuende plass og en andre plass.
Pressproblematikk
Man setter seg rolig og fattet ned, men i det man innser alvoret reiser hårene på armene seg mens støyen fra verden gradvis forsvinner. Det er kveld i Texas og svetteperlene trenger seg fram på en solbrent trønderpanne i minuttene før turneringen skal skytes i gang.
Man kan kalle det enten press eller forventninger, både selvpålagt og som konsekvens av andres ønsker om suksess eller fiasko. Så lenge man som person i en slik turnering står som et produkt av andre menneskers harde arbeid og gode tro så ligger det i bakhodet. Balansegangen mellom å gjøre det hele til en sunn motivasjonskilde eller en tyngende byrde blir regulert av en tro, nei, en visshet om egne ferdigheter. Selvtillit er en forutsetning for å oppnå mål i pressituasjoner, men i første rundes utslagningskamp blir ikke alltid to pluss to til fire...
Den amerikanske forhåndsfavoritten 3D(Desire, disipline, dedication) fikk for alvor oppleve dette i kamp med et totalt ukjent lokalt lag, forøvrig seedet som nr 64(aller sist), gikk de meritterte utøverne nesten på en stjernesmell. Seieren var marginal og langt på vei heldig, en konsekvens av at det mindre rutinerte laget innså at de var i ferd med å detonere tidenes bombe. Da kom nok "krampa", milimeterpresisjonen som hadde utradert profesjonelle spillere svant hen og en tjukk tåke la seg over alt av dømmekraft og evne til taktisk tenkning. Kynismen som skulle gått seirende ut av turneringens første kamp måtte dessverre ta bussen hjem og rystede eks-verdensmestre omfavnet hverandre som om det var finalen de hadde vunnet.
Forskjellen mellom bunnløs fortapelse og ekstatisk lykke er altså ikke større enn det, selv om man ikke tjener enogenhalv million i uka og har en eller annen svær, rød bil med en hestelogo på. Følelsen av å vinne er nok langt på vei det samme enten det står mengder av penger eller ære og stolthet på spill. Det bør bli en spennende turnering.
