Mitt navn er Ørjan, og jeg er en ått-og-tjueårig småharry kar oppvokst i Mosvik med lidenskap for musikk, trening, friluftsliv og jakt. Mekking, bålkaffe og humor.
Hittil kan jeg høres ut som mang en trønder, men jeg har et særtrekk enhver bygdeoriginal verdig.
For selv om sinnet er 28 år, så har jeg en kropp som oppfører seg som en unge på tre år i full trassalder. Den hører ikke etter, samme faen. Dette er på grunn av en medfødt skade i hjernen som svekker kommunikasjon mellom hjernen og muskulatur. Denne finurlige og særdeles upraktiske kommunikasjonsmodellen kalles cerebral parese (CP).
CP gjør ikke bare at jeg sitter i rullestol, men det gjør også at jeg snøvler som om jeg har vært på tidenes karskfylla. Samtidig som at jeg er opptatt med å prøve og gjøre meg forstått verbalt, har kroppen også en fullstilling som spasme-håndterer.
Spasmer er ufrivillige bevegelser og muskelsammentrekninger. Det å få en spasme oppleves litt som å få støt. Spasmene gjør størst utslag i min venstre kroppshalvdel. Men i min høyre arm har jeg noenlunde god kontroll til enhver tid, og anser meg derfor som en rimelig habil joystickoperatør og rullestolfører.
Jeg er en veldig sosial type som liker å være med på ulike aktiviteter som for eksempel konserter, festivaler og turer. Når jeg er ute i det offentlige blir jeg dessverre ofte møtt med dårlige holdninger, fordommer og at folk som ikke kjenner meg behandler meg som om jeg var fem år gammel eller henvender seg til assistenten min istedenfor til meg.
Det norske samfunnet er opptatt av likestilling, likeverd og inkludering. Det er et stort fokus på diskriminering av både kvinner og folk med minoritetsbakgrunn. Men for folk med en funksjonsvariasjon ligger kampen langt bak resten av samfunnsgruppene.
Vi opplever diskriminering på ukentlig basis, og må finne oss i å bli behandlet på en uverdig måte. Det blir kanskje bygd mange rullestolramper inn til nye dører, men det hjelper lite når de fleste sosiale dørene er låst og man ikke slipper inn i varmen. Vi må sitte på sidelinja å se på at resten har det godt og varmt.
Jeg har helt siden jeg var 18 år vært 100 prosent ufør, og dermed vært utenfor arbeidslivet. Jeg har prøvd ulike kartlegginger og vernede bedrifter. Her har jeg nesten utelukkende blitt henvist til ulike former for kontorarbeid, godt gjemt bak en PC-skjerm. Det som i teorien skulle gi meg mestring og en meningsfull hverdag ble i praksis til et slit. Jeg trives særdeles dårlig på kontor med kun digitale arbeidsoppgaver.
Jeg vil være aktiv, også i arbeidshverdagen. Jeg vil også være en ressurs, og ikke bare være på en oppbevaringsplass hvor jeg føler at jeg kun er en byrde for samfunnet. Jeg har vært inne på tanken om å prøve meg som gravemaskinfører eller lignende oppgaver som betjenes av joystick. Arbeidsoppgaver som tidligere ble utført med hest og spade er byttet ut med teknologi og motorisert kraft. Dette burde i teorien inkludere et større mangfold i arbeidslivet.
På grunn av min kroppslige situasjon kan jeg ikke ha en fulltidsjobb, men jeg ønsker å være en ressurs og bidra til samfunnet på lik linje med andre de dagene jeg kan.
Vi på hjul har kjent på nok diskriminering, utenforskap, ensomhet, mangel på respekt, undervurdering, skam og et samfunn med gammeldagse og dårlige holdninger. Nå er det på høy tid at samfunnet inkluderer oss på hjul.
Min oppfordring er: Del plassen rundt det store, varme bålet. Se hverandre. Den psykiske helsegevinsten av å få sitte i samme gjeng rundt bålet vil for oss på hjul, som for alle andre, være enorm. Samfunnet slipper den store utgiften som utenforskap skaper. Til den tid kommer, siterer jeg gode gamle Dee Snider i Twisted Sister:
We're right
We’re free
We’ll fight
You’ll see
We’re not gonna take it
No, we ain’t gonna take it
We’re not gonna take it anymore
Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!