Debatten om Norge er i krig eller ikke har igjen dukket opp etter den siste tragiske hendelsen i Afghanistan.
Statsminister Stoltenberg har brukt uttrykket «krigslignende handlinger», og viser til folkeretten som begrunnelse for at vi ikke er i krig med Afghanistan. Representanter for regjeringen har også tidligere vært ubekvemme med å definere situasjonen i Afghanistan som krig, blant annet hevdet Kristin Halvorsen i 2007 at «krig er noe som skjer mellom stater».
Det er nå klart for de fleste at situasjonen i Afghanistan ikke er en vanlig fredsbevarende operasjon lik dem Norge tradisjonelt har deltatt i, men en blodig konflikt hvor våre motstandere ikke synes å sky noen midler. Hvorforer det da så vanskelig å kalle dette krig?
Et stadig tilbakevendende tema i denne debatten er hensynet til folkeretten. Det hevdes fra flere hold at selv om situasjonen i Afghanistan er krigslignende, er det ikke en krig i folkerettslig forstand.Dette er et forfeilet standpunkt. Jeg vil i det følgende forklare hvorfor situasjonen i Afghanistan er en krig, eller mer presist en væpnet konflikt også i folkerettslig forstand, og at Norge derfor er part denne væpnede konflikten.
La meg innledningsvis si at Stoltenberg har helt rett; vi er ikke i krig med Afghanistan. Det er det heller ingen som har påstått. Hva som derimot er tilfelle, er at Norge, som del av den internasjonale alliansen, ISAF, er part i en væpnet konflikt av såkalt ikke-internasjonal natur. Statssekretær Espen Barth Eide angir også at dette er den norske offisielle forståelsen av konflikten i Dagbladet 2 juli.
Er en ikke internasjonal væpnet konflikt en krig? Dette er i så fall det første spørsmålet en må stille seg. Folkerettens krav til at en konflikt skal kunne klassifiseres som en væpnet konflikt er at de aktuelle forhold overstiger det som i tilleggsprotokoll II til Genevkonvensjonene av 1977 er beskrevet som: «internal disturbances and tensions such as riots, isolated and sporadic acts of violence and other acts of similar nature». Folkeretten stiller altså ikke krav til at konflikten skal være mellom stater for at den skal klassifiseres som en væpnet konflikt.
Dernest så finner man ikke begrepet krig i den moderne folkeretten. Haag-konvensjonene av 1899 og 1907 bruker krigsbegrepet, og angir blant annet hvordan krig kan erklæres. Haag-konvensjonene omhandler imidlertid tradisjonell mellomstatlig krig og har ytterst begrenset relevans for å forstå og ikke minst klassifisere samtidens konflikter.
Det vil derfor være korrekt å si at folkeretten definerer som «krig» en konflikttilstand som overstiger beskrivelsen i Geneve-konvensjonen som nevnt over. Det er ingen rimelig tvil om at dette er situasjonen i Afghanistan. Norge deltar derfor i en konflikt som faller inn under folkerettens bestemmelser for væpnet konflikt, og er således part i en krig. Når
Stoltenberg og andre snakker om krigslignende tilstander må det antas at de har en forståelse av krig som en voldelig konflikt mellom stater. Dette er som nevnt et forfeilet standpunkt, men det er et poeng at begreps-apparatet ikke er godt utviklet for slike konflikter.
Det er imidlertid en utfordring at folkeretten hovedsaklig er utviklet for mellomstatlig krig. De folkerettslige regler for krig av den typen vi ser i Afghanistan er betraktelig mindre utviklet. Det kan derfor diskuteres hvorvidt det er behov for en revisjon av folkeretten i erkjennelsen av at kartet ikke lengre stemmer med terrenget eller om de eksisterende regler er tilstrekkelige. Man må imidlertid forholde seg til retten slik den er, ikke slik man skulle ønske den var.
Konflikten i Afghanistan er altså en krig, også i folkerettslig forstand. Hva betyr dette i så fall for Norge og norske soldater? Det første er at Norge åpenbart er part i en væpnet konflikt, altså krig om man vil, som en del av en internasjonal allianse til støtte for den lovlig valgte afghanske regjering med formål å bekjempe et voldelig opprør. Militære midler er bare et av flere politiske virkemidler som benyttes. Maktanvendelse kan altså gjøres innenfor de begrensninger som folkeretten angir for væpnede konflikter. Det er her viktig å være klar over at disse reglene er forskjellige fra for eksempel politiets bruk av makt for bekjempelse av kriminalitet. Makt kan i væpnede konflikter anvendes innenfor prinsippene om militær nødvendighet, proporsjonalitet og humanitet.
Norske soldater vil videre være underlagt folkerettens regler for stridende i en væpnet konflikt. De har således status som lovlig stridende og er beskyttet av de regler som folkeretten angir. En utfordring med folkeretten er at den, slik den står i dag, ikke gir mulighet for å akseptere f.eks Taliban-soldater som stridende. Deres stridshandlinger er derfor ulovlige og de kan ikke kreve straffrihet for sin voldsbruk selv om den skjer innenfor rammen av konflikten.
En tredje faktor er at når norske soldater utsettes for angrep fra våre motstandere så må dette forstås innenfor rammen av en krig, ikke som ulykker. Våre motstandere bruker alle krigens virkemidler for å nå sine mål, og kalkulerer rasjonelt hvordan disse målene best kan nås. Det er imidlertid ingen tvil om at våre motstandere verken kjenner til, eller er særlig interessert i folkerettslige betraktninger.
Norge er altså ikke i krig med Afghanistan. Vi er, sammen med våre allierte, i krig mot en fragmentert allianse av opprørere som ønsker å avsette den afghanske regjering, som ikke anerkjenner den afghanske konstitusjonen og som ikke anerkjenner den internasjonale alliansens mandat.
Vi er part i en krig, selv om Norge for øvrig er i dyp fred og beredskapslovgivningen fra 1950 ikke er vedtatt; for øvrig et lovverk som ble til i etterkant av andre verdenskrig og som lovgiver ikke i sin villeste fantasi kunne anta skulle være relevant for norske styrkers deltagelse i konflikter som den afghanske. La det likevel ikke være noen tvil, Norge deltar i en krig, folkerettslig og i praksis.
Kronikkforfatteren har gjennomført to perioder i Afghanistan og skal tilbake i høst. Han har bl. a. drevet med planlegging og koordinering av ISAFs langsiktige virksomhet i Nord-Afghanistan, med koordinering av den militære og sivile innsatsen. Har nylig avsluttet en masteroppgave i folkerett.