Det kriserammede flyselskapet holder seg flyvende, så vidt det er.
Utover natten og formiddagen i går ble det på løpende bånd inngått avtaler mellom ledelsen i SAS og fagforeningene om lønnskutt, pensjonsreduksjoner og nye arbeidsordninger. I går ettermiddag var også den gjenstridige danske kabinforeningen på plass. Dermed utløses avtalene som SAS har inngått med banker og de skandinaviske statene. Flypassasjerne kan puste lettet ut for denne gangen.
I forkant av forhandlingsfristen har det vært spekulert om at SAS var nær ved å gå konkurs. Det var usikkert om SAS-konsernets 215 fly i det hele tatt ville gå på vingene mandag, hvis det ikke kom en løsning. Vi vet ikke hva som er realiteter og hva som har vært taktikk i dette. Men det som er sikkert, er at avtalene som nå er på plass med ansatte, eiere og kreditorer, ikke er en permanent løsning for flyselskapet.
Det SAS fikk på plass i går er det samme som flyselskapet har gjort i ti år: Kostnader kuttes og virksomhet skal selges. Driftsmodellen er derimot akkurat den samme. Selv med den siste spareplanen vil SAS fortsatt ha større utgifter enn konkurrentene til lønninger og til drivstoff. Etter hver ny spareplan de siste årene har konsernsjefer i SAS og skandinaviske statsråder uttalt at denne gangen er flyselskapet reddet. Det har vist seg å være feil hver gang. Det eneste som med en viss grad av varighet vil redde luftfartsselskapet er en tydelig kursdreining, uten gammel kultur og høye lønninger. SAS har langt igjen til selskapet når den destinasjonen.
Luftfartseksperter mener at spareplanen som nå er lagt, vil gi selskapet ett til to nye år. Selskapets ledelse, eiere og ansatte bør bruke denne tiden godt. SAS står foran tre valg: Enten å fortsette som selvstendig selskap med en ny strategi, eller selge virksomheten til en annen aktør, eller styre mot en konkurs. Det siste vil ikke føre til at flyvningene opphører, men mest sannsynlig til at et nytt selskap, «Nye SAS», vil overta flymaskiner og resten av virksomheten.
Fagforeningene i SAS har de siste døgnene gjort den jobben de ble invitert til å utføre. Men de hadde i realiteten ikke andre valg enn å godta ledelsens krav. Etter en konkurs ville tariffavtalene vært verdiløse.
Derfor fremsto ledelsens krav om lengre arbeidstid og kutt i lønninger som et mindre dårlig alternativ enn om de SAS-ansatte skulle starte fra bar bakke.