Etter å ha satt seg selv på oppsigelse, har Erik Solheim nå valgt ny SV-leder.
Skikk og bruk i storting, regjering og parti har aldri stått i veien for Erik Solheim. Nylig erklærte miljøvernministeren at han er fullstendig maktesløs i klimapolitikken. I samme slengen sa han seg villig til å forlate sin post til fordel for den nye SV-lederen, som han sist uke antok ville bli Audun Lysbakken. For å fjerne eventuell tvil som kan ha oppstått i mellomtiden, gikk Solheim i går ut og presiserte at Lysbakken er den største stjernen SV har fostret i moderne tid.
Det er ikke unaturlig at Erik Solheim tar ansvar når SV skal velge ny leder. Tross alt har han en viss erfaring, etter å ha håndplukket Kristin Halvorsen til sin etterfølger. Sett i ettertid var det utvilsomt en suksess som skaffet SV mange nye velgere, og – ikke minst – gjorde Solheims drøm om regjeringsdeltakelse til virkelighet.
Solheim-metoden for ledervalg er på alle måter mye enklere en de møysommelige prosessene et såkalt partidemokrati representerer. Slike prosesser er ikke bare tidkrevende. De kan også skape konflikt både om politikk og person, dersom partiet tar sjansen på å holde seg med flere kandidater. En enkel og grei erklæring fra en tidligere partileder, naturligvis i forståelse med den avtroppende, kan også gi signaler om at det fortsatt er en grunn til at SV heter Sosialistisk Venstreparti. Ikke bare venstrepartiet – de rødgrønne.
Erik Solheims forhold til sosialismen og marxismen fortjener sin plass i historiebøkene. For han var sjefsarkivaren som parkerte museumsvokterne, nærmest i en bisetning etter at de hadde fått sine dogmatiske formuleringer inn i partiprogrammet. I støvete hyller, langt ned i SV-kjelleren, fant han såpass god plass at Kristin Halvorsen stort sett har fått regjere i fred. Det hjalp selvsagt at Muren falt, men Solheim tok sin del av støyten. Nå utpeker han en ny SV-leder som rent ideologisk flørter litt med resirkulering av tanker fra den historiske skraphaugen.
Etter at statsbudsjettet ble lagt frem har Erik Solheim vist at han er like god på diesel som statsminister Jens Stoltenberg var på biodiesel for et par år siden. Men Solheim vet bedre hvor skurkene er, som har lurt så mange nordmenn til å kjøpe dieselbil: De sitter i Brussel. Miljøbilene som ble til svin, bidrar dermed ytterligere til å illustrere ministerens avmakt. Er det ikke Finansdepartementet, Olje- og energi-, Kunnskaps- eller Samferdselsdepartementet som stikker kjepper i hjulene, så er det EU.
Avmaktens apostel tilbyr sine tjenester som en ærlig håndverker med tom verktøykasse. Et halvt år før SV skal velge ny leder, og regjeringen eventuelt skal ommøbleres, stiller Solheim sin plass til disposisjon. Andre statsråder sitter til de går, men Solheim vil vise vei for sin nye partileder, Audun Lysbakken. Aldri før har en statsråd satt seg på oppsigelse, erklært seg maktesløs, holdt fast på sin post og tatt ansvar for å gi sitt parti ny leder.
Innvalgt som trønder på Stortinget i sin tid, gjorde Solheim revolusjon med genser. Nå strikker han for fremtiden – både rett og vrangt. Men hva gjør vel det?
Som solkonge har han utpekt den nye stjernen.