Fire år er lang tid, fem er enda lengre - nå er det på tide å skli over til andre oppgaver og utfordringer!
Følelser
Elektronisk sport er nybrottsarbeid hvor veien blir til mens man går. Veksten de siste årene har vært formidabel og tempoet gjør det ikke lett å henge med for
alt det andre man gjerne forbinder med en sports industri. Rammebetingelser i form av krav til utøvernes profesjonalitet varierer fra organisasjon til organisasjon
og for de unge, nye spillerne er det ikke noe "sosialiseringsorgan" hvor de kan lære dette. Man er på mange måter prisgitt de man konkurrerer med og sponsorene med tanke på å "lære bransjen."
For min egen del har jeg vært heldig, gjennom en internasjonal karriere som har vart i over 4 år har jeg blitt "holdt i øra" av bakmenn som har gitt veiledning og råd. Før vi skriver 1 august 2006 er det imidlertid slutt.
Det er vanskelig å sette fingeren på hvilke følelser man har, som konkurransemenneske opplever jeg det som kjedelig å gi seg etter et dårlig resultat som vi hadde nå senest i Texas.
Samtidig kommer jeg ikke bort fra at esportmessig har jeg vært med på, og bidratt til å bryte en hel del barrierer samt sette noen rekorder som nok snart blir slått.
Jeg føler ingen bitterhet, men det blir rart å ikke måtte forholde seg til stadige forberedelser og prestasjonspress - skjønt, press eksisterer i alle livets faser.
Avskjeden var ingen "big deal", men det har varmet utrolig mye med alle mulige tilbakemeldinger. På tross av et noe frynsete rykte og stigmatisering som umodent har Counter-Strike/gamingmiljøet blitt langt varmere de siste årene, man tar godt vare på hverandre - det er artig å se.
Opplevelser verden rundt og store høydepunkter
Det er tidlig juni i 2002 og jeg har gått meg vill i Paris gater. Etter intens aktivitet i et år har man blitt bra nok på spillet " Counter-Strike" til å konkurrere mot de beste i verden, de man tidligere bare har sett bilder av - debuten skjer altså i Frankrikes verdensmetropol.
Turneringen går ikke så bra, men det var stort å få ta og føle på presset og omgivelsene på et så stort arrangement. Senere på sommeren går turen til Dallas i regi av internettcafeen Spacebar i Trondheim og Adresseavisen skriver om guttene som "bomber for en neve dollar."
2003 ble litt av et år og startet med noe så utradisjonelt som et opphold som 100% profesjonell utøver i Rio de Janeiro, Brasil.
Landet er fotballverdens ubestridte konger, men innen elektronisk sport lå de nok litt tilbake for resten av verden - et initiativ av en suksessrik forretningsmann sørget for god økonomi til laget med det betegnende laget " Made in Brazil."
Riktignok var det nå ispedd tjue prosent trønder. Reiser overalt i Brasil, egen leilighet på Copacabana med lønn, hushjelp og sjåfør var noen av stikkordene for det som til da var det ubestridt beste opplegget jeg hadde vært borti.
Utrolig nok fikk vi skikk på laget også, på tross av veldig urutinerte brasilianere og resultatene viser at laget tok steget opp blant de ti beste i verden - noe jeg synes var en fin fjær å ha i skinnvesten.
Dessverre avslo jeg et tilbud om fornyet tolvmånederskontrakt under de samme betingelsene fordi jeg savnet nordre, ravnkloa og øya - dermed ble det satt sluttstrek etter fire måneder i den brasilianske perlen.
"Markedsverdien" hadde dog steget kraftig og det tok ikke lang tid før jeg satt på flyet til Los Angeles hvor et nytt proffopphold ventet, dette skulle vise seg å bli den første store oppturen rent resultatsmessig da vi kjempet oss fram til en finale i Dallas den vinteren.
Det var en stolt kar som, tross finaletap, poserte med en svær dollarsjekk. 2004 forløp uten særlige begivenheter foruten den som til slutt skulle definere mine siste år; i desember kunngjorde man en ny norsk storsatsing på gaming gjennom Counter-Strike laget til spill-portalen www.catchgamer.no
Laget gikk gjennom året som det beste i landet og et av de fem beste i verden. Stabile internasjonale resultater var nytt for et norsk lag og massemedia viet sporten
større oppmerksomhet. Høydepunktet for meg personlig var på en strand i kystbyen Busan i Sør Korea. Etter en fem ukers lang konkurranse i Seoul hvor samtlige kamper ble spilt i et tv studio var vi i finalen, en aldri så liten sensasjon.
Dessverre endte også min andre store finale med andreplass, men det laget hadde fått til var stort. Tidligere i vår stod jeg da også på scenen i Hangzhou og skrek av full hals mot sjokkerte kinesiske esport fans. Om sjokket kom av at skjorten ble kastet til publikum eller at det norske laget hadde slått svenske verdensmestre 16-0 vites ikke.
Uansett kulminerte vår resultatmessige fremgang med en sterk fjerdeplass i verdens tøffeste turnering... - etter 4 år og over tretti internasjonale konkurranser i fjern og nær går teppet ned for min del. Troen og tilliten til potensialet i sporten, både nasjonalt og internasjonalt er minst like sterk som alltid.
Jeg ser fram mot en sommerferie på svette tog i øst-Europa før jeg med nyladede batterier tar fatt på jobben med å bruke mine personlige ressurser for å utvikle gaming og esport.
Det er en spennende tid vi går i møte!
