Som forsker er idrett det viktigste fagfeltet mitt. Jeg er interessert i barne- og ungdomsidrett, i hvordan tidsånden åpner for at nye og alternative former for idrett øker i popularitet (både blant utøvere og publikum), og jeg har forsket mye på idrettens publikum.
Lenge var toppidrett også en personlig lidenskap. Ikke all idrett, langt ifra, men i tillegg til fotball har jeg trofast sett på det jeg har kunnet av både langrenn, skiskyting, friidrett og skøyter. Går vi enda lenger tilbake, kunne man også finne meg som ivrig TV-seer når det var hopprenn.
Fortsatt ser jeg tidvis en del idrett, men i økende grad gjør jeg det mer med det profesjonelle, analytiske blikket og mindre med entusiastens blikk. Jeg kom til å tenke på det her om dagen, da det gikk opp for meg at jeg hadde sett null skihopp fra hoppuka, og totalt omtrent åtte minutter fra Tour de Ski. Jeg så det avgjørende paret på 10 000-meteren på skøyter under EM på Hamar, og det var en flott opplevelse, men det var også det hele.
Medlemsflukt fra Norges Skiforbund. Slik reagerer landslagsløperne.
Slik er det kanskje å bli eldre? Man endrer interessefelt. Det er noen år siden jeg begynte å glede meg mer til nyttårskonserten fra Wien enn til hopprennet fra Garmisch-Partenkirchen første nyttårsdag.
Men jeg tror idretten alt i alt har endret seg mer enn meg. Moderne toppidrett er først og fremst en vare som skal selges på et marked for TV- og publikumsopplevelser. Hvis en hvilken som helst idrett fornemmer at interessen er dalende, gjelder det å justere kursen: Konkurranseformat og utvalget av begivenheter må i så fall straks tilpasses markedets endrede forventninger.
Oddvar Brå er bekymret for skiinteressen: – Gjert Ingebrigtsen og sønnene kan vise vei
Konkret betyr det at idretten byr på stadig færre tradisjoner, som kan skape gjenkjennelse og en erfaring av kontinuitet hos seeren. En idrett som ikke fornyer seg, skriver sin egen dødsdom, heter det i denne fortellingen. Dette vises ved at stadig flere idrettskonkurranser forsøkes sydd over samme lest, så langt det går. Det skal ikke ta for lang tid, og det skal avsluttes mest mulig spektakulært, for å fange øyeblikket hvor avgjørelsen skal falle.
Opprinnelig var jeg for eksempel fascinert av Tour de Ski-konseptet i langrenn. Her var det en miks av alt vår tids langrenn har å by på: Korte sprinter, lange løp, jakt-, felles- og intervallstarter, innlagte bonussekunder som stilte løperne overfor vanskelige taktiske valg, og en spektakulær avslutning i form av en jaktstart opp en alpinbakke.
Svensk ekspert urolig for norsk dominans. Men én ting bekymrer henne enda mer.
De siste par årenes Tour de Ski-konsept er langt mindre variert. I tillegg er den avsluttende jaktstarten besynderlig nok erstattet av en fellesstart, som gjør at vinneren kanskje kommer i mål som nummer 15, slik tilfellet var med Frida Karlsson i årets utgave.
Jeg ser jo reaksjonene for meg her jeg sitter. Eldre mann liker ikke idrettens utvikling, men hva så? Jeg har ingen ambisjoner om at alt skal være som før. Men jeg tror spesielt små idretter, som langrenn, gjør lurt i å ta utgangspunkt i sportens tradisjonelt sterke sider (for eksempel at det primært er snakk om langt renn), heller enn å forsøke å etterligne idretter som framstår som mer tidsriktige. Det vil uansett ikke lykkes.
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe