Jeg kjenner ham godt. Han hadde fått kofta i gave fra mammaen sin. Det var et plagg han hadde sett henne bruke så mange ganger. Og så fikk han sin egen, sydd av ei som kunne den kunsten. Kanskje måtte han gå noen runder med seg selv. Var dette et plagg han hadde rett til å bruke?
Tross alt er han en søring. Tross alt snakker han ikke samisk. Holder det å være fostret opp på god samisk morsmelk? Holder det at mamma er same?
Ja, tenkte han. Dette er en del av meg. Dette er en del av historien min som jeg ønsker å bli bedre kjent med.
Og han tok på seg kofta. Og han bar den med stolthet. For seg selv. Og for de som en gang hadde måtte legge den fra seg. Men han kunne bruke den. Og gjorde det.
Det som møtte ham var nysgjerrighet. Interesse. Skryt. «Så fin du er!» Og kanskje en og annen ungdom som stemte i med «Joik har større kraft enn krutt». De var ikke flere enn at når han kledde av seg om kvelden, var det med smil om munnen.
Så en dag møtte han henne. Hun var så flott i kofta si, og han sa det til henne. Og han fortalte at også han hadde kofte.
Men har du sydd den sjøl? svarte hun. Var det hån i stemmen? I hvert fall skjønte han at de ikke hadde noe felles. Han var kanskje same, men tydeligvis ikke same god nok.
Jeg så ham på 17. mai. Han stilte i dress. Kofta hang hjemme i skapet.
Den samiske kulturen har vært – og er – hardt presset. Språket er et godt eksempel på det. Sjøsamisk er et dødt språk. Det er ingen som snakker det lenger. Fornorskingspolitikken rammet mange enkeltpersoner, men også en hel kultur. Denne fortiden kan vi ikke endre. Det vi kan er å bidra til å forme samtiden, samtidig som vi setter kurs for framtiden.
Det er for tidlig med gravøl. Det er fortsatt liv i sjøsamene!
Det jeg har, er arven etter mitt folk
Skal reindrift trumfe alt og alle?
Mange graver i historien og oppdager at de ikke er så norske som de har trodd. Det som før ble skjult, trekkes nå fram i lyset. Det ser vi av antallet nyinnmeldinger i Samemanntallet. Der strømmer det på med ferske samer.
Men hvordan blir de mottatt, disse «nysamene»? Mange opplever at nåløyet inn til samisk identitet er trangt. De stoppes ikke av staten. De stoppes av dem som skulle være deres egne.
Hvorfor snakker du ikke samisk? Ser du ikke at skallebåndene dine er knyttet feil? Har du ikke sydd kofta di sjøl?
Og om du skulle våge deg ut i joikens landskap? Det er en kunst som er forbeholdt de få innvidde. Hvem vil vel bli stemplet som en som tullejoiker?
Jeg vil ikke kalle dette for hets. Men det kan oppleves som en stengt dør. Stengt for etterkommerne av de som ble hardest rammet av fornorskingen. Noen velger å stå i kampen. Kampen for likeverdighet. Andre gir opp. De lar kofta bli hengende i skapet.
Er dette den samtiden vi ønsker? Er dette den framtiden vi ønsker?
Nei.
Det vil være en berikelse om døren til den samiske kulturen åpnes. Slipp inn alle de som har gravd fram sine røtter. Lær dem å knytte skallebåndene på korrekt vis. Lær dem å joike. Ønsk dem velkommen. Ønsk oss velkommen!