Det begynte med applaus, forventninger og en rose før det hele ebbet ut i forspilte sjanser, en tapt semifinale og tendenser til å grave seg helt ned til tross for tidvis glimrende spill.
Det var duket for semifinaler i verdensmesterskapet i Hangzhou med trønderske hender, fingre og musikk i hovedrollen.
Amerikanske Complexity skulle stilles mot norske Catch Gamer i kampen om å få spille i den gjeve finalen tirsdag 2. mai.
Roser og applaus
Amerikanerne så bleke ut, 16-0 overkjøringen av de svenske verdensmestrene tidligere i uken gikk ikke upåaktet hen og det lot til at de fleste lagene bet seg godt merke i styrken det norske laget viste. Catch har også blitt en publikumsfavoritt her nede, godt humør og publikumsfrieri man sjelden har sett i en eSport konkurranse har vunnet frem hos kineserne.
Nordmennene ble ropt ut på scenen som lag nummer to og det var liten tvil om hvem publikum ville se videre til finalen, merkelig nok kunne det late til at undertegnedes skjortekasting tidligere i uken hadde båret frukter. En kvinnelig kinesisk CG tilhenger insisterte på å overrekke en rose fra scenekanten! En morsom gest som naturligvis ble belønnet med en klem fra en helflau norsk lagkaptein...
Mål i mot og en sterk sluttspurt
Kampen åpnet forferdelig med 4-11 i sekken etter første omgang, imidlertid tok CG seg ekstremt sammen og rundeantallet krøp sakte, men sikkert, oppover i retning av de 16 rundene man trenger for å vinne settet. En forspilt "setball" på stillingen 15-14 til CG ga et uavgjort resultat og amerikanerne var dessverre utilnærmelige i ekstraomgangene og kunne plukke det første settet i best av 3 serien.
Alt av press var nå flyttet over på nordmennene, og selv med tidvis glimrende spill var det ikke dagen for norske marginer eller seierstunt. Slukørede måtte vi innse at slaget var tapt, etter mange fall for egne hogg og enda flere som følge av fintspillende Bush-disipler.
Bronsefinale i et VM med alle de beste i verden er en fantastisk prestasjon, søndag føltes det som selvmål og sleivspark.
Måtte morgendagen bringe en skyfri himmel og en masse vakre vårblomster...eller lignende...
Tap og vinn med samme sinn
Så var det dette berømte uttrykket da, glimrende i omgang med unge som skal lære at glede og lek er grunnpillarene i sport og spill, dessverre umuliggjort i enhver profesjonell sammenheng hvor noe står på spill.
I vårt tilfelle var det en VM finale, 70 000 amerikanske dollar, tro og håp hos mange, mange tilhengere på verdensbasis og langt mer heder og ære.
Sport eller konkurranser lever på å produsere følelser i de menneskene som ser på.
Når man står med begge beina oppi en seier eller et tap kan det beskrives slik at en seier skaper og frigir en mengde positiv energi. En lykkefølelse fra et oppnådd resultat basert på et nedlagt arbeid for å oppnå et mål, enten indivduelt, eller kollektivt som i vårt tilfelle.
Et tap gir da grobunn for tvil om egne evner og ferdigheter. Det skaper en følelse av oppgitthet og frustrasjon over det samme kollektivet som kan virke så sterkt for så å snuble i siste hinder.
Det gjør vondt, og det skal det gjøre når man taper en semifinale i et VM.
Tirsdag 3. mai spiller vi, Catch Gamer, om bronsen i Hangzhou.
