Landbruksminister Sylvi Listhaug mangler ikke meningers mot. Men kundelistene sine tviholder hun på – i hvert fall foreløpig.
På vei inn i det nye året er det særlig en sak som hefter ved den blåblå regjeringen: Listesaken til Sylvi Listhaug (Frp). Landbruksdepartementet forsøkte å vaske og rydde litt før jul, men det gjenstår å se om Listhaugs lister havner hos kontrollkomiteen i Stortinget, Sivilombudsmannen eller Riksrevisjonen for den saks skyld. Landbruksministeren gir ikke ved dørene om tidligere arbeidsforhold, selv om det er blitt aldri så relevant for habiliteten, den allmenne offentligheten og den parlamentariske kontrollen som følge av at hun er statsråd.
Listhaug er ingen politisk puddel som landbruksminister. Næringen hun er ansvarlig for har hun tidligere kalt for kommunisme på norsk. Klimaproblemene har hun definert som hysteri. Etter at hun overtok som statsråd har hun omtrent slått alle rekorder i oppmerksomhet om landbrukspolitikken. Ikke engang pølse-Hansen, altså Bjarne Håkon Hanssen (Ap), maktet å holde interessen oppe så lenge i startfasen. Senere gikk han til PR-bransjens nye høyborg, First House, mens Sylvi Listhaug fra samme sted, er den første statsråden som kommer direkte fra et kommunikasjonsbyrå til en regjering.
Det ligger snubletråder på veien fra politikk til PR som karantenetiden kan ivareta. Listhaug gikk motsatt vei, uten karantene og med sine hemmelige kunder. Enhver konsulent må ha oppdragsgivere for å overleve. Intet er galt med det. Rema 1000, Coop, Coca-Cola, Norges Bondelag og Dagligvareleverandørenes forening har kanskje grunn til å ønske Sylvi Listhaug et ekstra godt nytt år som landbruksminister i 2014.
Listhaug overtok etter det hun har kalt gubbevelde, altså tre statsråder fra Senterpartiet, som hun påstår ikke har flyttet landbrukspolitikken en millimeter. Der tar hun hardt i – særlig i lys av ostetollen – som minner mer om en politisk flyttetur på en kilometer. Og Frp-ministeren har ikke flertall for å flytte tollen tilbake.
Fra hun begynte og frem til jul, har Listhaug hatt friske meninger. Som en julehilsen til bøndene ba hun om mer ribbe og mindre gris. – Det er for lite ribbe og for mye svin, faktisk, sa Listhaug, uten å ha noen løsning på problemet, siden ribber og svin som regel henger sammen.
Selv har hun noen svin på skogen. Det blir juristene rundt henne som må knekke nøttene, som handler om offentlighetsloven mot forvaltningsloven, taushetsplikten i næringsforhold mot åpenheten i det offentlige, private avtaler i møte med politikerrollen. I tillegg til grunnregelen om offentlig innsyn i forvaltningen, kommer de parlamentariske kravene om rett til kontroll.
Lister er ingen spøk i norsk politikk. Det nye nå er at det er kundelister. Listhaugs lister er politisk interessante på en helt annen måte enn venstresidens listeføring av politi- og militærovervåkningen på slutten av 1970-tallet, altså den såkalte listesaken. Da aksjonerte politiet. Nå er det juristene og byråsjefene som sliter seg frem til en antatt konklusjon. Lovverket er ganske klart på offentlighet, men det gjenstår å få avklart forholdet mellom private kunder og statsråden, og mellom Stortinget og statsrådens hemmelighold.
I lys av Sivilombudsmannens konklusjoner, som også stemmer godt med vurderingene fra lovavdelingen i Justisdepartementet, er ikke problemet så stort som landbruksministeren har gjort det til. Byråenes offentlige kunder må være offentlige, mener Sivilombudsmannen. Og det fremstår som en selvfølge. Også private konsulentselskaper som holder sine kundelister hemmelige, er åpne i møte med offentligheten. I tillegg kommer at private kunder, som Rema, selv har oppgitt at de har søkt råd hos ministerens tidligere arbeidsgiver. Sylvi Listhaug har direkte og indirekte så mange kundeforhold som har politisk interesse at åpenhet er eneste løsning.
En matminister med så gode relasjoner til Reitan at hun kaller ham Ole Robert på TV, har lagt egget.