Kjenner du en texaner? Ikke? Det er klart du gjør.
Mennesker som velter ned gatene med Mcdonaldskroner på hodet, Parisesque miniatyrbikkjer hengende ut av veskekopier og enorme gullkjeder. Er USA blitt det USA vi kjenner fra dårlige 3B diskusjoner etter alt for mye vin sent en tirsdagskveld?
Texansk defaultisme
Kjenner du en texaner? Ikke? Det er klart du gjør.
Slik Åge har gjort trøndelagen verdenskjent har George W. Bush virkelig legemliggjort texansk kultur og væremåte - uten sammenligning forøvrig forresten. Når det er sagt og man leser videre, forhåpentligvis uten å skjære hendene av meg allerede, er dette et skråblikk på et amerikanske fenomen som sjelden får oppmerksomhet i media eller andre steder. Om du ikke har hørt om defaultismen så vet du at du leste det først på adressa.no.
Defaultismen i denne forstand er ikke et seriøst forsøk på å beskrive en gruppe mennesker og etter ti dager i Texas kan det kanskje ses på som en sleivete kultursatire. Siden det heter et sted at satire, og ytringsfrihet, er forutsetninger for opprettholdelsen av et demokrati så er føttene på tørr grunn enn så lenge. Før flyet gikk hjem igjen rakk jeg tilogmed å spørre en cowboy om han følte
sin identitet som texaner devaluert som følge av mine sleivspark - han svarte han tørt: "..so this Norway is that the captial of Scandinavia?"
Det gikk utenpå min oppfattelsesevne, men kompisen hadde langet i vei et fieldgoal. Han hadde naturligvis ikke hørt spesielt mye om denne relativt lille steinrøysa vår her oppe i nord og målbandt meg like effektivt som han legger ungkalver i bakken til stående applaus. Utstyrt med denne noe merkelige hatten ble jeg dog skuffet over møtet, han sviktet mine forutinntatte bilder om rutete flanellskjorter og spisse boots. I stedet gikk han i uformelige jeans uten synlig passform som minnet mest om en dusblå potetsekk. Oppgitt over hans geografi- og kulturignoranse ristet jeg også på hodet over noen merkelig gjennomsnittlige hvite joggesko. Mens fingrene klødde seg gjennom flass og geleforpestet hår så jeg meg rundt, rådvill over at mine egne illusjoner hadde sprukket slo det meg. De er overalt. De hvite joggeskoene altså, forfulgt av enda flere dusblå potetsekker...
Det er merkelig hvordan en sliten og solbrent bassengjenger kan sammenfatte en haug med inntrykk gjennom et eneste humoristisk innfall. På tross av bugnende varehus med all verdens designermoter sverger de altså til denne merkelige defaultismen med lommer store som hus plassert tilfeldig rundt på buksebaken. Så etter en lang dag på en svett sportsbar i påvente av at de siste kampene i VM i fotball skal begynne kan man altså tillate seg litt uskyldig kulturharselas. "Defaultismen" i Texas tiltrekker seg mer oppmerksomhet og flere drar på smilebåndet. Her har man tydeligvis tatt staten på kornet, tilogmed amerikanerne ler hjertelig av seg selv før en ufin sjel nevner den "hellige treenighet." Mokkasinene, skinnvesten og barten lager en slagside det nok blir
vanskelig å utjevne, selv med defaultisme i verdens mest populære/upopulære land!
I rødt, hvitt og blått med stjerner og striper i siktet
USA er en kulturell paella, en sammensmeltning av en rekke enestående kulturer. Fra det noe lavmælte nord-øst til det over-hyggelige sør og videre til den mer rappkjefta vestkysten. Landet har mye å by på, la oss ikke glemme midt-vesten hvor de fleste av våre norske og skandinaviske forfedre slo seg ned. Som menneskene er kjøkkenet preget av mangfoldet og bildet som kommer ut i media hvor maten kun består av fast-food og halvfabrikater er overraskende nok(!) ikke riktig. Norge har tradisjonelt vært et pro-amerikansk land, det er tette bånd mellom landene både i kraft av at Norge kun ble overgått av Irland i antall utvandrere i forhold til befolkning og i
sammenfallende politiske interesser. Apropos det, etter innsettingen av George W. Bush som landets førtitredje president via 11te september og den omdiskuterte krigen i Irak er det nærmest blitt en motesak i gamlelandet å være anti-amerikansk. Alt fra artister, intellektuelle og kjendiser gjør et poeng i å påpeke at avstanden over atlanterhavet burde vært større.
Bloggen i dag er ikke et forsøk på å argumentere mot disse synspunktene, den kan heller ses på som et utrop som maner til at man skal investere mer krefter i å forsøke å forstå de krefter som ligger bak valgene som blir gjort på de ulike nivåene i samfunnslivet. I utgangspunktet skal man
vokte seg vel for å røre i andres gryter om man ikke har stålkontroll på ingrediensene, paradoksalt nok stammer nok mye av "moten" fra det historiske faktum at USA selv tenderer til å gjøre dette i alt for stor grad. Skulle man likevel oppholde seg på den andre siden av dammen så vil nok oppholdet og opplevelsene stå i fare for å miste kraft av forutinntatte holdninger lik eller lignende de som beskrives.
Texanerne er tilsynelatende lykkelig uvitende om at de på mange måter er opphavet til en slik holdning(da de stammer fra samme frokostblanding som dobbelt-v'n). På ekte sør-statsvis er de imøtekommende, veldig høflige og lurer på hva en nordmann gjør i Dallas. Det er kjedelig å fortsette samtalen med at man har vært der for å hente inn en 17 plass før turen går tilbake til Norge,
etter fem turer til Texas så vet man også hva det neste som blir sagt er - oh, well better luck next time!
