Oppdrett av laks og sjøørret har i løpet av noen få tiår oppvist en bemerkelsesverdig utvikling i Norge. Norske oppdrettere har vært innovative, og produksjonen er i dag verdensledende både i omfang og kvalitet.
Men oppdrettsnæringen forårsaker en rekke negative virkninger, og hvis ikke lakselusa stoppes og det blir kontroll med rømming fra merdene kan det se mørkt ut for den norske villaksen. Det store forinntaket av villfisk til laksen er også et problem.
Laksen er en kjøtteter. Den spiser primært fisk, men kan også spise noe plantefor. Men det hersker uklarhet om forsammensetningen og hvor mye villfisk oppdrettslaksen trenger for å vokse. Dietten til oppdrettslaksen er viktig fordi næringen i Norge ønsker å ekspandere, samtidig er det knapphet på villfisk som følge av overfiske og stor etterspørsel.
Fiskeridirektoratet sier at laksen krever et beskjedent inntak av villfisk. Det samme sier Fiskeri og havbruksnæringens landsforening (FHL) som er interesseorganisasjonen til oppdretterne. Vitenskapsakademiene ved NTNU som tidlig i høst la fram en rapport (Verdiskapning basert på produktive hav i 2050) er heller ikke bekymret. HAV-21 utvalget som la fram sin rapport for Fiskeri- og kystdepartementet i begynnelsen av november sier stort sett det samme som NTNU-rapporten.
Fiskeridirektoratet forteller oss at det brukes om lag 1.2 tørrfor (pellets) for å produsere en kg fersk laks. Dette er den såkalte forfaktoren. Omtrent det samme tallet brukes av FHL og de andre. Og det sies at denne lave forfaktoren betyr at norsk lakseproduksjon er svært effektiv og bærekraftig.
Problemet her er benevningene. Bruken av antall kg tørrfor sammenliknes med produksjonen av antall kg fersk oppdrettslaks. Fordi villfisk er den knappe faktoren, er det interessante tallet selvsagt hvor mange kg villfisk det kreves for å produsere 1 kg oppdrettsfisk. Men dette tallet er vanskelig å få tak i, både i NTNU-utredningen og i de andre nevnte rapporter.
Vi må derfor støtte oss til den vitenskapelige litteraturen. Det sies her (Naylor et al. 2009) at det går med så mye som 5 kg villfisk for å produsere 1 kg tørrfor. Men fordi det også brukes plantestoff og fiskeavfall i foret, er det slik at det i dag kanskje går med 3,5 kg villfisk for å produsere 1 kg oppdrettslaks.
Villfisk som brukes i dietten til oppdrettslaksen omfatter fisk på lavere nivå i næringskjeden. Dette er blant annet ansjoveta, kolmule, sild og tobis. Noe av dette tas i norsk farvann, men mye fiskes andre steder. Det har foregått et omfattende norsk overfiske av kolmule og tobis, og disse bestandene er i dag svake. Ansjoveta som fiskes utenfor Peru har også blitt overfisket, og her har reguleringen tradisjonelt vært dårlig.
Deler av denne fisken på det lavere nivå i næringskjeden som omformes til fiskemel eller fiskeolje, er uegnet direkte som menneskemat, men mye brukes. Og en høy andel av fiskeproteinene som konsumeres i utviklingsland kommer fra fiskemel og fiskeolje i følge FN’s matvareorganisasjon FAO.
Dessuten har denne fisken på det lavere nivå ofte en alternativ anvendelse fordi den inngår nemlig i dietten til fisk lenger opp i næringskjeden. Fangst av fisk til oppdrettsnæringen betyr dermed mindre mat til torsk, hyse og pollock og lavere naturlig produksjon av disse og andre arter. Beregninger tyder på at denne tapte verdien i kroner langt overstiger selve fangstverdien til fiskemel og fiskeolje.
I rapporten til Vitenskapsakademiene på NTNU og også HAV-21 rapporten, er visjonen en fem-dobling av den norske oppdrettsnæringen de neste tiårene. Fra dagens rundt 1 millioner tonn i året til formidable 5 millioner tonn.
Dette gir følgende regnestykke. Med 3.5 kg villaks per kg produsert oppdrettslaks, krever dagens produksjon av oppdrettsfisk omlag 3,5 millioner tonn villfisk. Altså et nettouttak av fisk på 2,5 millioner tonn per år.
Med uendret diett vil dermed en produksjon på 5 millioner tonn laks fordre over 17 millioner tonn villfisk. Hvis vi alternativt antar teknologisk framgang og at innholdet av villfisk reduseres, vil en framtidig produksjon på 5 millioner tonn kanskje kreve 10 millioner tonn villfisk årlig.
Er dette mye eller lite? Den årlige produksjonen i verdens fiskerier er i følge FAO (når Kina holdes utenfor på grunn av usikre data) noe under 80 millioner tonn villfisk, og har falt svakt siden toppen i slutten av 1980-årene. Den norske oppdrettslaksen spiser i dag dermed over 4 prosent av hele verdens villfisk produksjon.
Verdens fiskerier er gjennomgående preget av svak regulering og overfiske. Det er et betydelig potensial for å øke fangstmengden, men som følge av stadig mer effektiv fangstteknologi, større fangstkapasitet, høyere fiskepriser og svak regulering vil dette lite trolig skje.
Om vi noe optimistisk fortsatt setter verdensproduksjonen til 80 millioner tonn også de neste tiårene, vil derfor norsk oppdrettsnæring kanskje forbruke over 12 prosent av verdens fangst av villfisk i framtiden hvis NTNU-rapporten blir virkelighet. Denne høye etterspørselen vil i seg selv stimulere til overfiske og press på villfisk bestandene.
Markedskreftene som følge av høy pris for norsk oppdrettslaks kan vel gjerne arbeide for dette. Men i markedskreftene inngår ikke kostnaden ved alternativbruken av dietten til fisk som torsk og hyse lenger opp i næringskjeden. Markedskreftene er også blinde for behovet for fiskeprotein til verdens fattige fordi de ganske enkelt vil mangle kjøpekraft, de neste tiårene som nå.