De krangler på Bakklandet. Vi andre kan lure på om minnesmerket etter Otto Nielsen blir en berikelse for byen.
Etter mye fram og tilbake og skarp uenighet i nabolaget, gjorde Kultur-, idrett- og friluftslivskomiteen i Trondheim kommune i forrige uke et enstemmig vedtak som ikke mange har fått med seg: Komiteen går inn for at minnesmerket som skal hedre Otto Nielsen, blir plassert på Bakklandstorget, ikke i Gåsaparken. Mye rart må skje om ikke formannskapet vedtar det samme når de etter planen avgjør saken onsdag.
LES OGSÅ KRONIKKEN: Skal vi få en ny fadese rundt et minneskerke?
Uansett hvordan saken ender, viser den at skulpturer, statuer og minnesmerker skaper uenighet og uro. Når ildsjeler samler inn penger til en skulptur, blir det vanskelig for kommunen å si nei. Resultatet er at vi har fått en rekke skulpturer og statuer i Trondheim med problematisk plassering.
Kong Olav i Stiftsgårdsparken har fått kritikk for at statuen er bortgjemt og at kongen er for liten, nesten puslete. Mange mener Hjallis foran Mercursenteret i Kongens gate er helt malplassert. Hvorfor går han på skøyter der? Hvor mange har fått med seg at Leiv Eiriksson står helt alene ytterst på Brattøra? Og hvorfor er det nesten bare menn som blir satt på sokkel?
LES OGSÅ KOMMENTAREN: Flytt deg, Hjallis, du står i veien for sola
De siste ukene er det minnesmerket etter Otto Nielsen som har skapt uro. Selvfølgelig er det prisverdig at han blir hedret. Han var en stor visekunstner og laget en rekke sanger som er blitt allemannseie. Kanskje det til og med er en god tanke å sette opp et minnesmerke til hans ære, rett ved det han mente er «ei utmerket elv te å spøtt i». Han havner i et område der han passer godt. Ikke alle skulpturer i Trondheim gjør det.
Hvis Otto Nielsen-minnesmerket blir plassert på Bakklandstorget, vil det ruve i terrenget. Torget er ikke egentlig et torg, men et romslig gatekryss ved Bybrua som er omgitt av lav trehusbebyggelse. I slike omgivelser kan Nielsen, som var en lavmælt mann, bli mer dominerende enn han selv ville likt.
Kunstnerne Runi Langum og Martin Øien har plassert ham i naturlig størrelse inni en gammel Kurér radio som tar stor plass. Bildene der kunstverket er montert inn på torget, gir inntrykk av at det er massivt. Derfor har det også oppstått krangel om plasseringen, i hvert fall i nabolaget på Bakklandet.
LES OGSÅ: Vet du hvor disse 12 statuene står i Trondheim?
For å gjøre en lang historie kort: En innsamlingsaksjon skaffet 800 000 kroner, slik at visedikteren kunne få et minnesmerke. Håkon Bleken, Håkon Gullvåg og mange andre bidro, og forutsetningen var at kunstverket skulle plasseres på Bakklandstorget.
Alle på Bakklandet var ikke enige i det. Noen mente Gåsaparken er et bedre stedsvalg. Da Trondheim kommune oppdaget hvor plasskrevende skulpturen er, så de på saken en gang til. Byantikvaren ble koblet inn. Anbefalingene derfra gikk i retning Gåsaparken. I kommunal språkbruk beskrives problemet slik i sakspapirene: «Kunstverket er stort og det å plassere det riktig i forhold til den lave trehusbebyggelsen er utfordrende.»
LES OGSÅ: Splittelse i kunstutvalget om hvor minnesmerket skal plasseres
Minnesmerket skal plasseres foran Øvre Bakklandet 62B, en liten, gul, toetasjes bygning som ligger noen titallsmeter vest for Bybrua. Radioen med Otto Nielsen inni skal plasseres på det brusteinsbelagte feltet mellom huset og gata.
I Gåsaparken er det bedre plass, og skulpturen blir ikke så dominerende. Men dermed blir den heller ikke så synlig, og man lager ikke et minnesmerke for å gjemme det bort.
Krangelen om hvordan Otto Nielsen skal hedres, har en forløper helt tilbake til 1990-tallet og aktualiserer problemet med statuer som byen ikke helt hvordan den skal behandle.
Meningene om hvem som skal settes på sokkel, hvordan det bør skje og hvor skulpturene skal plasseres, spriker i mange retninger. Private initiativ er prisverdig, men de som står bak slike initiativ, kan ikke planlegge ut fra en større helhet. Dermed kan noe som var godt ment, resultere i irritasjonsmomenter i bybildet.
Hensikten med statuer og minnesmerker kan ikke utelukkende være å hedre personer som fortjener det, men å tilføre byen noe som befolkningen får glede av. Altfor ofte gir statuene oss i stedet noe å krangle om.
Les flere kommentarer av Trygve Lundemo her