Både rødgrønne og borgerlige politikere slikker sine sår etter valget i Sverige.
At Sverige får ny regjering er like udramatisk som det var ventet. På mange måter er resultatene etter riksdagsvalget en kopi av valget i Norge for ett år siden. Norge skiftet mannskap etter åtte år med flertallsregjering, slik også Sverige vil skifte ut regjeringen etter åtte år med flertallsstyre.
Verken de rødgrønne i Norge eller den borgerlige Alliansen i Sverige satte landet over styr. Det virker som om en viktig årsak til skiftet i Sverige – som det også var i Norge – var et ønske blant velgerne om å la andre få prøve seg. Men det er også betydelige forskjeller mellom det norske valget i fjor og svenskenes valg søndag.
Mens den blå opposisjonen i fjor gikk kraftig frem i Norge, har de rødgrønne i Sverige gjort sitt nest svakeste valg gjennom tidene. Det er ikke et rop etter rødgrønne løsninger som er årsaken til at Stefan Löfven (S) blir statsminister i Sverige. Socialdemokraterna har kun 0,5 prosentpoeng større oppslutning i år enn ved det som ble kalt katastrofevalget i 2010. Velgerne har på fire måneder halvert oppslutningen om Miljøpartiet, som blir det andre av de to nye regjeringspartiene.
Den andre store forskjellen på årets valg i Sverige og fjorårets valg i Norge er Sverigedemokraterna. Som i Danmark og Norge har nå også Sverige fått et stort høyrepopulistisk parti. Selv om de andre partiene kollektivt tar avstand fra Sverigedemokraterna, kan de ikke ignorere årsaken til at partiet er blitt Sveriges tredje største. Først Danmark, senere Norge, strammet inn innvandringspolitikken som en reaksjon på fremveksten for henholdsvis Dansk Folkeparti og Fremskrittspartiet.
Sverige kan bli tvunget til å gjøre den samme innstrammingen, men det vil bli meget krevende. Det blir ikke lett for de rødgrønne å foreta den kursendringen i innvandringspolitikk som de borgerlige konsekvent har sagt nei til.
Fredrik Reinfeldt (M) tapte valget, men vil bli husket som en av de største konservative lederne Sverige har hatt. Dommen over Stefan Löfven skal skrives senere, men han går en tøff høst i møte, med regjeringsdannelse og statsbudsjett, uten å ha flertall i Riksdagen.