Med Audun Lysbakkens avgang som barneminister, kan det meste skje med regjeringen. SV søker skyggenes dal – igjen.
OSLO: Et sterkt kriserammet regjeringsparti, med en minst like kriserammet lederkandidat, har planer om å starte på nytt med base utenfor regjeringen, der alle beslutninger blir tatt. Krisen i SV blir bare verre og verre. Den reiser nå spørsmål om den rødgrønne koalisjonen makter å holde sammen frem til valget neste år.
SV var fra første dag regjeringens svakeste ledd. Nå er partiet tilbake til start. I mellomtiden har de venstreradikale vist både styringsevne og ansvarlighet, og gjort reformsuksess med barnehager. Eneste lederkandidat før helgens ekstraordinære landsmøte er Audun Lysbakken. I går gikk han av som statsråd, men varslet at han fortsatt er klar for å bli partileder og at han nå går tilbake til Stortinget.
Det var en meget betuttet SV-ledelse – med Kristin Halvorsen og Audun Lysbakken – som møtte pressen i går ettermiddag. Da hadde statsminister Jens Stoltenberg vært på Slottet og sørget for at Lysbakken fikk avskjed i nåde, som det heter, også når en statsråd har tabbet seg så kraftig ut at det knapt var noen vei utenom. Samtidig fikk Stoltenberg Kongens stempel på at Halvorsen overtar som settestatsråd for barn og likestilling. Dermed må SVs avtroppende leder vise lederansvar inntil det siste.
Det lyser en viss respekt av Lysbakkens avgang. Statsråder som tar det ansvaret de har, kan fremstå som gode forvaltere av parlamentarisk skikk og bruk. Lysbakken falt på forvaltningspraksisen i sitt departement. Og han falt på en åpenhet som var så stusslig at det måtte flere runder til. Dessuten viste det seg i siste runde at statsråden også var inhabil uten å ha forstått det.
Det som i starten var en ganske liten sak om irregulære tilskudd bestemt av departementets politiske ledelse, og sendt til partivenner i SVs ungdomsparti, ble til en stor skandale om samrøre av verste slag. Systematiske regelbrudd er nå avdekket i tilsvarende saker. Tidligere påstander om politisk korrupsjon er bare blitt styrket. Rotet i Barne- og likestillingsdepartementet overgår alt alle har trodd, og sender mørke skyer over resten av statsstyringen.
Respekten for Lysbakkens beslutning må veies mot det åpenbare presset han er blitt påført. Han gikk ikke frivillig. Han måtte bruker noen uker, og han måtte få forklart hva galt han hadde gjort. Eksperter utenfra og Statsministerens kontor sørget for den faglige og politiske forståelsen som ligger til grunn for avgangen. Men uansett, en statsråd som går med en såpass god forklaring, fortjener en viss sympati, fordi han kanskje har forstått sine feil, og fordi han beklager og beklager. Og når han går, er på mange måter saken over.
Men ikke for regjering og storting. Stortinget har en kontrollprosess som skal gjennomføres. Men spenningen er borte fordi statsråden er borte. Det er verre for regjeringen, der makten til de grader sitter. Velger SV Lysbakken som leder med plass i Stortinget, så velger partiet en tilværelse utenfor og samtidig innenfor, med den store forskjellen at partilederen knapt vet hva som foregår i hverdagen.
Regjeringen må omorganiseres dersom Lysbakken som SV-leder blir på Stortinget. Regjeringens avgjørende organ, underutvalget, består av de tre partilederne. Det er sikkert praktisk mulig å få til en ny ordning, men for SV kan det umulig være politisk tjenlig å sitte på utsiden av en regjering partiet tilhører. Sannsynligheten for at regjeringen blir ommøblert og fornyet er bare blitt større etter Lysbakkens avgang. Det tar neppe lang tid før Stoltenberg ser seg nødt til å finne nytt mannskap.
Lysbakken har varslet en tøffere linje. Dersom det blir noe av, skal han altså være i opposisjon til sin egen regjering og sine egne statsråder. SV er i dyp krise. Partiet vet ikke opp og ned på hva det vil. En partileder på utsiden gjør ikke saken bedre.
SV går inn i skyggenes dal.