Er det egentlig så fantastisk å bo sammen?
Hva med å heller ha hvert sitt lille krypinn og møtes når det passer for begge?
Da kan man ivareta seg selv, paret og barna. Det er det i alle fall mange flere som tenker i dag, enn tidligere. Den tradisjonelle kjernefamilien har kanskje utspilt sin rolle, ikke minst fordi den ikke ivaretar både hun og han, det blir typisk en veldig sliten trippelarbeidende mamma og en kritisert pappa, på det viset.
Bor man derimot i hver sin leilighet og har ansvar for barna annen hver uke, blir det tid til alenetid, karriere, venner- og hverandre.
To-tre-fire fluer i en smekk!
Eller?
