I forrige uke forsøkte jeg å være bærekraftig – for det første hentet jeg tre nye hodeputer hos Trondheim Dampfjærrenseri, laget av flere gamle puter med fjærfyll som hadde sett sine beste dager. Ikke så billig i kroner og øre kanskje, men for meg føles det helt riktig å kunne gjenbruke de gamle duna – som er renset og dampet etter alle kunstens regler.
Neste oppgave var å levere tilbake håndtak på Nav Hjelpemiddelsentralen. Dette var håndtak brukt av pappa som hadde bevegelsesvansker etter et hjerneslag i perioden 2005–2007.
Håndtakene var glemt i en kasse i kjelleren – så nå skulle jeg kvitte meg med all dårlig samvittighet! Det står jo uttrykkelig på anvisningen når hjelpemidler deles ut, at de skal leveres i retur når vedkommende ikke har bruk for dem lenger.
Men nei, der fikk jeg hakeslipp, gitt! Dette tar vi ikke tilbake, vi kaster bare håndtakene – hvis du ikke har bruk for dem selv? Jeg sa at det kunne jeg vel få fortere enn jeg visste, men trengte dem ikke akkurat nå.
Jeg ombestemte meg og tok noen håndtak tilbake, samt alle skruene de skulle festes med. Angrer meg på at jeg ikke tok med alt, for å gi til en gjenbruksbutikk.
Hva er dette for noe sløseri? Fine håndtak, stryk over dem med en klut og bruk dem igjen. Dette burde jo vært en utmerket oppgave for folk som av ulike årsaker skal ha arbeidstrening osv. Nav skryter i sin virksomhetsstrategi at de skal bidra til sju av FNs bærekraftsmål, men det er visst langt mellom liv og lære.
Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!