Det var ikke gitt at landbruksminister Sylvi Listhaug (Frp) skulle få i havn en jordbruksavtale som er til å leve med for både bønder, politikere og forbrukere.
Mange ble overrasket da staten denne våren la frem et rekordlavt tilbud til norske bønder. Det var ventet at regjeringen ikke ville gjenta fjorårets rabalder. Stemningen ble ikke bedre av det kontroversielle forslaget om å halvere dagens 18 melkeregioner. Enighet ble det, men først etter at staten gikk til det oppsiktsvekkende skritt å levere et nytt og bedre tilbud. Det skyldes neppe at Sylvi Listhaug har myknet, men at samarbeidspartiene Venstre og KrF satte ned noen tydelige gjerdestolper.
Bøndene endte opp med en lønnsvekst på 3,75 prosent og melkeregionene forble uberørt. Den økonomiske rammen på 400 millioner kroner er til å leve med for alle parter, selv om størsteparten av veksten er tatt på pris. Det er likevel ikke verre enn at en gjennomsnittsfamilie må betale 18 kroner mer per måned for maten.
Det er bred enighet om at det skal produseres mer mat i Norge, men partene strides om hvordan dette skal gjennomføres. To av kuttene som ble reversert, var tilskudd til kulturlandskap og beite. Slike kutt ville vært helt feil vei å gå i en tid hvor landbruket blir stadig mer avhengig av importert kraftfor, dyrkbart areal går ut av produksjon og kulturlandskap gror igjen. Målet for norsk landbruk må være å produsere mer mat basert på norske ressurser. Da må det bli mer lønnsomt å utnytte gress og grovforressursene samt å sende dyr på beite.
Fremskrittspartiet gikk likevel ikke fra forhandlingsbordet uten seire. Partiet lyktes blant annet med å fjerne subsidiene til pelsdyrnæringen. Selv om dette først og fremst rammer pelsdyroppdrettere i distriktene, er dette et riktig kutt. Vi håper dette er begynnelsen på slutten for en svært omstridt næring. De fleste faglige råd peker mot at det ikke er mulig å drive pelsdyroppdrett med god nok dyrevelferd.
Alle parter bør være fornøyd med at årets jordbruksoppgjør kom i havn uten de store sverdslagene. Jordbruk er en viktig næring både for Trøndelag og for landet. Det handler om matproduksjon og beredskap, og egner seg ikke på en politisk kamparena. Endringer vil alltid være nødvendig, men de store kursendringene bør skje gjennom stortingsmeldinger og langsiktig politikk.