Grådige banksjefer forsurer den gode stemningen før årets lønnsoppgjør. Det er ille at ukulturen aldri tar slutt.
Industriarbeiderne vil gå foran å legge viktige føringer for lønnsoppgjørene i vår. Kravene Fellesforbundet har tatt til orde for, bærer mer preg av politikk enn penger. I dag bestemmer LO-toppene seg for oppgjørets form og innhold. Møtet mellom regjeringen og partene i arbeidslivet forrige uke viste at det er bred forståelse for et ansvarlig og moderat oppgjør.
Derfor er det uheldig at det igjen viser seg at lederlønningene skyter i været, mens alle andre viser moderasjon. Heldigvis gjelder det i hovedsak bare hvitsnippyrkene innen bank og finans. Men det er desto mer provoserende, siden det var disse næringene samfunnet stilte opp overfor under finanskrisen for et par år siden. Finansministeren dro gullkortet, og finansnæringen svarte med å gi sjefene lønnstillegg på 16,4 prosent i gjennomsnitt i fjor. Det er dobbelt så mye som for sjefene i industrien, og fire ganger så mye som lønnsøkningen for folk flest. Innen bygg- og anlegg hadde sjefssjiktet en lønnsøkning på 1,1 prosent, altså en nedgang.
Tallene kommer fra Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene, som presenterte sin analyse i går. Utvalget gir en felles forståelse av økonomien på arbeidsmarkedet og en plattform for forhandlingene partene står på. Arbeidstakere hadde i gjennomsnitt en lønnsvekst på 4,3 prosent i fjor. Det var mindre sprik mellom ulike grupper enn tidligere, men det er fortsatt forskjeller. I varehandelen er lønnsutviklingen svakest. I finansnæringen er også arbeidstakere flest lønnsvinnere.
I deler av fagbevegelsen, særlig innenfor offentlig sektor, ble 2011 definert som et år for moderasjon. Det ble et år for reallønnsvekst for de aller fleste grupper, fordi prisstigningen var og er meget lav. Veksten for alle med lån ble forsterket av den lave renten, som fortsatt er rekordlav. Situasjonen i år er ikke vesentlig endret. Men usikkerheten er om mulig større, fordi Europa sliter og ingen vet utfallet. Gjeldskrisen ute er hovedgrunnen til at industriarbeiderne, som altså lever i konkurranse med utlandet, skal angi nivået for lønnsøkninger i vår. For å unngå en særnorsk økonomi basert på oljepenger, som kan gjøre en stor offentlig sektor enda større, er strategien både naturlig og fornuftig.
Regjeringen hadde opprinnelig lønnsanslag for i år som nesten var på nivå med 2011. Anslagene er blitt tatt ned, men fortsatt er de på høyde med ny reallønnsvekst på grunn av den lave prisstigningen. Historien har stort sett vist at norsk næringsliv kan håndtere høye lønninger, under forutsetning av raske og kontinuerlige omstillinger. Beregningsutvalget la i gå frem tall som viser at den norske timelønnen i gjennomsnitt nå ligger 55 prosent høyere enn hos våre viktigste handelspartnere. Det er ganske imponerende at vår konkurranseutsatte industri fortsatt går rimelig godt.
Industriarbeiderne i Fellesforbundet har lenge vist stor ansvarlighet og fortjener mer ære for moderasjonslinjen enn de har fått. Derfor er det mer enn rimelig at de får legge malen for inntektsoppgjøret i år. Gang på gang har industrien gått ut først, vært såkalte frontfag i oppgjørene, med det resultat at offentlig sektor har kommet bedre ut. Det er ikke rettferdig. Også nå skjerper forbundene til de offentlig ansatte kravene.
Temperaturen foran årets lønnsoppgjør er behagelig. Kravene Fellesforbundet har fremmet, er tiltak mot sosial dumping. Det er rimelig. Kravene er nesten som plukket ut av vikarbyrådirektivet LO har sagt nei til. Norsk Industri har en enkel jobb, som på EU-språket handler om implementering av regler, og som uansett kommer som resultat av den europeiske fagbevegelsens kamp. Demonstrasjonen foran Stortinget i dag mot direktivet, handler ikke så mye om arbeidsliv. Det er mer misnøye med EØS-avtalen.
EU er i denne saken på fagbevegelsens side. Det er verre med bank- og finanssjefene her hjemme: Sjefer samfunnet har støttet, men som ikke føler de har noen samfunnskontrakt. Finanssjefer på et høyt lønnsnivå, i gjennomsnitt over 1,6 millioner, med solid økning i 2010, fikk i snitt 16,4 prosent ekstra i fjor. Bonusavtaler drar opp tallene.
Ingen snakker høyere om behovet for moderasjon enn sjefene innen bank og finans. De står alltid fremst når det handler om ansvarlighet. Det tar seg ikke ut. Industriarbeiderne har vist overbærenhet før, og gjør det nok igjen. Solidaritet og samfunnsansvar står sterkt i fagbevegelsen.
Arbeiderne viser ansvar.
