EU har også et ansvar for den greske tragedien. Men selvkritikken drukner i knusende gode analyser av Hellas.
Europas mest utskjelte statsleder, Giorgos Papandreou, skal i dag overbevise verdens mektigste land om at han har en troverdig plan. Med andre ord: Han skal få alle til å tro på julenissen.
Krisemøtene står i kø i Europa, en knapp uke etter at EU-toppene trodde de hadde en kriseplan. I går kveld gjorde Tysklands forbundskansler Angela Merkel og Frankrikes president Nilocas Sarkozy et tappert forsøk på å få den greske statsministeren til å slutte og spille russisk rulett i form av en folkeavstemning.
Som en siste krampetrekning før verdens mektigste ledere samlet til G20-møte i Cannes i dag, var det selvsagt forsøket verdt. Men EU-toppene vet utmerket at grekerne gjør akkurat som de vil, og Papandreou gjør alt han kan for å berge sitt politiske liv. Dessuten har verken Brussel, Berlin eller Paris maktmidler å sette inn, ut over knallhardt gruppepress. Det er ikke uten betydning, selv om det er et upresist verktøy for styring av et fritt og selvstendig land.
Men er det noe grekerne føler de har fått nok av, så er det styring – det vil si; overstyring. Raseriet i Hellas henger sammen med at de føler seg tråkket på at arrogante EU-byråkrater, tyskere og franskmenn. Hellas har et soleklart ansvar for sin egen konkurs, men kan ikke bare seile sin egen sjø fordi andre land kan bli med i dragsuget når grekerne går til bunns. Dessuten har EU et medansvar fordi de tok Hellas inn som medlemsland i 1981, og tok dem inn i den monetære unionen i 2001. Medlemskapet kan forstås ut fra et ønske om å stabilisere det ferske demokratiet.
Det er langt verre å forstå at EU slapp Hellas inn i euroen, og ga gresk økonomi en troverdighet den aldri skulle hatt. Offentlig sektor var og er en hengemyr, kvelende stor og skrikende ineffektiv. EU var klar over omfattende korrupsjonen, et skattesystem som ikke henger på greip og en produktivitet som knapt tåler dagens lys. Brussel drømte om at en vakker dag skulle også grekerne danse litt etter deres pipe, og gradvis få en økonomi som resten av Europa.
EU tok skammelig feil. I stedet for å nærme seg den grunnleggende ideen om at landene sakte skal smelte sammen, er avstanden bare blitt større og større. Samtidig øker de nasjonale spenningene innenfor unionen. Det er ikke mange tyskere som synes det er en glede å betale gresk gjeld. Hellas hadde ikke forutsetninger for å være innenfor eurosonen, som har gitt landet muligheten til å utsette alle problemene i stedet for å løse dem.
Den franske presidenten har åpent erkjent at det var feil å slippe Hellas inn i euroen. Det kan være en god start. For EU har bommet og må orientere seg på nytt. I mellomtiden skal kanskje grekerne gå til urnene i en folkeavstemning om krisepakken, eller euroen, eller EU-medlemskapet eller var det tilliten til den sterkt svekkede regjeringen? Hvem vet? Kanskje den utskjelte statsministeren har en plan.