Et nyhetsår helt utenom det vanlige oppsummeres i dag. Internasjonalt har revolusjon, tsunami og eurokrise gitt håp, sjokk og engstelse. Her hjemme har vi hatt et nasjonalt mareritt vi ikke hadde fantasi til å forutse. Midt oppe i dette har kulturen vist sin kraft.
En av mine kolleger i kulturredaksjonen fortalte at han skapte mild oppstandelse i redaksjonslokalene da han valgte å bli kulturjournalist i stedet for nyhetsjournalist. Han kunne ha gått inn i nyhetsredaksjonen og dekket de viktige begivenhetene. Kollegene mente han ikke la lista høyt nok.
Kultur blir ofte ansett som pynten i samfunnet. Det som drysses over til slutt, når alle viktige bestanddeler i kaka er på plass. Vi som jobber med kulturjournalistikk vil bruke enhver anledning til å opponere mot et slikt syn.
I år har nyhetene vært større, viktigere og mer omseggripende enn vi kan huske i nyhetsredaksjonen. En av våre lederartikler i romjulen sammenlignet 2011 med revolusjonsåret 1848. Adresseavisen hadde hovedoppslag fra Japan fem dager på rad i mars etter tsunamien. Flere land i Europa har vært truet av konkurs og kaos. Anders Behring Breiviks gjerninger var så uhyrlige og av en slik dimensjon at vi aldri har hatt en større sak i norske medier.
Verden ble et annet sted for veldig mange i 2011.
Tilfeldigheter gjorde at jeg i sommer ble kastet inn i terrordekningen etter massakren på Utøya og bombeattentatet mot regjeringsbygget. Jeg skulle på konsert med Prince i Oslo 23.juli. Helga ble som vi alle vet noe helt annet enn en feiring av livet og dansen.
Sammen med et dusin andre fra avisen rapporterte jeg fra Oslo og Sundvollen om et nytt Norge – brutalt rykket ut av likevekt. Det trykket du kjenner i brystet når du rapporterer om rikets sikkerhet, eller om ungdommer som har mistet en bestevenn, er et ganske annet enn det du har når du skriver om en konsert på Blæst. Jeg gjorde meg noen tanker om hva som er viktig og hva som ikke er det, den kvelden.
Dagen etter kjørte familien nordover gjennom Østerdalen – en ferie var over og en slags hverdag ventet. I baksetet gikk det i «Fimlene» og «Prinsessen og frosken» på dvd-anlegget. I framsetet hørte vi på den endeløse nyhetssendingen på NRK P1. Midt i skogen mellom Rena og Koppang – jeg husker ennå stedet – er det første brudd i nyhetssendingen. NRK P1 går rett over i en sang.
En himmel full av stjerner Blått hav så langt du ser.
Den klartenkte mediemannen, sjåføren og familiefaren må bremse ned i 70. Tårene flommer.
Sammen skal vi leve Hver søster og hver bror Små barn av regnbuen Og en frodig jord
Det er som om ordene og musikken åpner opp for den egentlige dybden i tragedien. Det som kun har vært bakteppe så lenge man jobbet profesjonelt med saken, eller har måttet forholde seg til praktiske ting som kjeksbehovet i baksetet og omkjøring ved Hamar.
Barn er drept. Drømmen om det gode i mennesket er knust. Døden er ingenting. Unge mennesker som var alt, er nå ingenting. Meningsløst.
Lenger opp i dalen gjentar det seg. Enda en poplåt gjør det vanskelig å kjøre bil. Underlig nok var det lettere å holde maska stilt overfor ungdom som fortalte om massedrapet på Utøya enn det var å høre en sang. Mange fortalte om lignende emosjonelle utbrudd i dagene etter tragedien.
Vel hjemme fra ferie var det å ta fatt på det som virket som en anakronistisk oppgave i lys av inntrykkene fra Oslo og Sundvollen. Å dekke kulturlivet i Midt-Norge for Adresseavisen. Mandagen etter terroren hadde vi et ekstra langt morgenmøte. Verden var en annen, og vi måtte justere siktet. Fort viste det seg at vi ikke trengte å justere så mye. Kulturen steg fram som en størrelse hele folket fant trøst i. Å være kulturjournalist føltes ikke som å være avkoblet begivenhetene – snarere som å være koblet på tragediens kollektive sorgprosess.
Det var også umiddelbare praktiske virkninger av terroren. I Meldal ble Storåsfestivalen avlyst fordi bygda var i sorg. På Frosta måtte Åge melde pass. – Jeg og sambandet kan ikke spille når man driver og dreper unger på Utøya, sa rockeren og fikk trampeklapp av publikum. Å spille virket meningsløst den helga det sto på. Noen dager senere var det nettopp sangen og musikken som ga mening – både for artistene og folket.
Olavsfestdagene ble derimot gjennomført og utenriksminister Jonas Gahr Støre poengterte på åpningsdagen at det aldri har vært viktigere å møtes til kulturelle opplevelser enn nettopp nå. Karpe Diems konsert i Borggården vel en uke etter tragedien ble en rørende feiring av det multikulturelle Norge. Låta «Tusen tegninger» hadde rukket å bli en av sangene landet samlet seg om i sorgen og sjokket. Blant publikum var AUF-erne som kom tilbake fra Utøya. –Livet vil aldri bli helt normalt igjen, men vi prøver med ting som dette, sa en av ungdommene som unnslapp Breiviks kuler.
På Stiklestad ble seminardelen av Olsokdagene mer relevant enn noen sinne. Støres foredrag «Å leve i konflikt» ble oppfattet som viktig allerede før 22.juli med den arabiske våren friskt i minne. Nå kom tematikken og stoffet enda nærmere. Så pass mye var endret at både Adresseavisens og Trønder-Avisas anmelder hadde problemer med virkemidlene i «Spelet om Heilag Olav» der vikingsymboler og sverd tidligere kun minnet oss om en eldgammel historisk begivenhet. Også kulturuttrykkene ble opplevd på en ny måte etter 22.juli.
På Rådhusplassen i Oslo møtte 200 000 opp for å ta virkeligheten tilbake og synge sammen. Botemidlet var appeller fra statslederne, et hav av blomster og allsangen. «Til ungdommen», «Mitt lille land» og «Barn av regnbuen» bandt oss sammen, helet smerten og ga ny styrke.
Akkurat hvorfor kunsten kan ha slik enorm kraft, er det flere forklaringer på. Ritualer med sang er eldgammelt og grunnleggende menneskelig. Vi synger for å roe spedbarnet. Vi synger for å døyve smerten i begravelsen. Og vi synger av glede når vi vinner håndball-VM.
Sang og musikk både markerer og smører overgangene mellom ulike faser i menneskelivet. Nå var det behov for den «kulturelle medisinkofferten» både på individuelt og nasjonalt nivå. Et enormt traume som 22. juli måtte bearbeides med store mengder kultur. Den tette kontakten enkeltmenneskene har med kultur hver eneste dag, både som nytelsesmiddel og som fordypning – fikk et forsterket kollektivt uttrykk gjennom at vi sto sammen og sang.
Å samles om kulturelle uttrykk blir også en måte å markere for hverandre at man tilhører det samme samfunnet. Bra da at de sangene vi sang i dagene etter terroren handlet om samhold, styrke og humanisme – og ikke om hat, sinne og aggresjon. Popmusikken var kanskje den kunstformen som fikk dypest klangbunn i befolkningen i denne krisetiden. Et tankekors for dem som mener popmusikkens i vesen kun er egnet til tanketom virkelighetsflukt.
Men det kan være mer enn bare nytte-forklaringer på den posisjonen kulturen fikk i tiden etter terroren.
Karl Ove Knausgård tenker om kunstens kraft på en annen og mindre sosiologiske måte i sitt avsluttende verk «Min kamp 6». Han mener at det ligger en grunnleggende sannhet om mennesket i kunsten – at noe evig som han kaller «selvets klang» klinger videre i de viktige verkene:
«Og er det ikke denne selvets klang, denne fjerne tonen fra det egne, som går gjennom all musikk, all kunst, all litteratur?»
Kulturen viste sin sanne styrke og størrelse da vi trengte den som mest. Kanskje er det også slik at kulturuttrykk kan ha nærmest hellige aspekter, slik Knausgård antyder.
En ting er i alle fall sikkert:
Kultur er ikke bare til pynt.
Godt nyttår!
