-Mexico, Mexico, Mexico, lyder det fra et overentusiastisk publikum. Mexico City Furia er i ferd med å slå ut favoritten Berlin Allianz.
I USA elsker alle en ”underdog”:
En som slår nedenfra og griper muligheten når den byr seg. Alle utenom meg.
Fanget i rampelyset
Jeg står nemlig midt på scenen med en Allianz logo på dressjakka. Med tjuefem TV-kameraer og 300 skrikende mennesker i publikum skulle en tro at det er vanskelig å føle seg alene. Men jeg har aldri vært så ensom der jeg står med hendene foran ansiktet i et forsøk på å gjemme meg. Mest av alt vil jeg løpe av scenen mens min meksikanske motpart er i ekstase inne i en klynge av feirende spillere.
Fire av fem ”grener”, eller spill, er avklart og tre i meksikansk favør. Latinamerikanerne leder med 17 poeng mot 11 og med bare Counter-Strike: Source igjen synes oppgaven så alt for stor.
De fem svenskene som skal ut å forsvare det tyske fargene og den lilla Berlin drakten er fournderlig rolige der de står i tunnellen som leder inn til TV-studioet. De vet de står ovenfor sitt livs viktigste halvtime med hundretusenvis av kroner og treningsminutter på spill. De må prestere over evne, på kommando og med de fem andre spillerne i Berlin lagets håp og drømmer på sine skuldre.
Desperat kamp
Selv har jeg mer eller mindre mistet håpet. For mye har gått galt og debuten har overhodet ikke gått som planlagt. Dette skulle være en grei gjennomkjøring ikke en desperat kamp for å overleve. Forberedelsene har vært tipp topp og det finnes ingen unnskyldninger. Jeg har fullstendig mistet fokus på kampen og kvier meg egentlig bare for de intervjuene og kvasse pennene som jeg vet møter meg i spillerlosjen etter sending. Svenskene mine har kommet i gang ute på scenen og plukker et par poeng som forventet.
”Vår” del av publikum skriker det de kan for å mane femkløveret til innsats. Det er ikke over enda.
Svetten renner nedover ryggen og den svarte skjorta klistrer seg til kroppen mens Berlin vinner nok en jevn og forferdelig viktig runde. Jakken kan jeg ikke kaste av frykt for å pådra meg lydtekniker Joe’s vrede, men det hindrer meg ikke i å skrike etter støtte fra publikum. Ikke lenge etter hopper jeg inn i en kamerarm eller jib som skal sveipe over spillerne. Adrenalinet pumper og jeg enser den ikke for svenskene har spilt oss tilbake i kampen. Plutselig er det meksikanerne som ser bleke ut der de sitter og ser drømmen om en VM semifinale svinne hen.
En til, bare en til
Robin som akkurat fylte 20 år tar headsettet til siden og spør, - Hur mänga till mäste vi ha?
-En till, svarer jeg på fattigmannssvensk i det runden starter. Tretti sekunder senere er ”vi” fire mot en og resten av laget tripper av glede på scenekanten før de eksploderer i gledesrus og løper opp for å klemme heltene.
Selv har jeg fått rusk i øyet. Ikke får jeg det bort heller så tårene renner mens seieren må forklares til de millioner av hjem CGS sendes til. Svenskene spilte inn i overkant av 350 000 kroner i går. Og vi skal spille semifinale på torsdag mot hjemmefavoritten Carolina Core.
Så langt i sluttspillet har de presentert seg ved å sette poengrekord mot koreanske Seoul Jinhwa.
Slutten av den nervepirrende matchen som sikret vår egen Jonas & Co. seieren kan du se HER
