George Orwell fikk oss til å frykte overvåkningssamfunnet – storebror ser deg. Vi ble ikke like tydelig advart mot at vi selv kunne bli vår verste fiende – datablotting.
I 1995 satset Adresseavisen på nettavis for første gang. Vi så at internett ville bli viktig i fremtiden. Her kunne vi formidle nyhetene når de skjedde. Tekst, lyd, bilder og video kunne formidles sammen. Uten omfangsgrenser. Og like viktig: Leserne kunne delta gjennom spørsmål, innlegg og kommentarer. En ny verden var skapt.
I dag kan alle bli sin egen redaktør. Nesten alle legger ut opplysninger om seg selv gjennom ulike sosiale tjenester. Ingen hindres i å legge ut det man vil, innenfor lovens vide ramme. Den fullkomne frihet?
Det siste året har jeg merket en tydelig dreining i måten vi opplever datahverdagen på. Suksessrike bloggere legger ned, de orker ikke mobbingen. Datatilsynet får stor tilgang fra mennesker som ønsker å få slettet opplysninger om seg selv. Mediehusene får advokathenvendelser med legeerklæring der mennesker som har stått frem eller er blitt omtalt i mediene ønsker å bli visket bort. Vi tåler ikke vår egen åpenhet.
Et særtrekk ved digital informasjonsformidling er muligheten til å søke. Googling har erstattet gamle metoder for referanseinnhenting. Hvilket bilde andre får av oss, bestemmes av søkeord. Ofte liker vi ikke bildet som tegnes av oss. En enkeltsak eller episode kan bli det andre forbinder med deg. Slett ikke alltid det du er mest stolt av. Dette kan ramme oss i jobb og privatliv. Noen mener drømmejobben ryker. Andre blir syke.
Mens vi før kunne bruke dager på å lete i tradisjonelle arkiv og slumpe til å finne opplysninger om enkeltpersoner, kan vi nå i løpet av sekunder søke på personnavn og finne svært mye.
Adresseavisen mottar oftere enn før henvendelser fra personer som er omtalt på våre nettsider. De ønsker saker eller navn slettet. Adresseavisen har forpliktet seg til å redigere alt innhold som publiseres etter rettslige og presseetiske prinsipper. Derfor skal det mye til for at vi endrer det vi har offentliggjort. Nyheter er et tidsbilde på hva som skjedde og har verdi også i ettertid.
I noen få og helt spesielle tilfeller har vi likevel valgt å ta bort gamle oppslag, rett og slett fordi de er meningsløse i dag. De er helt uten informasjonsverdi, men rammer enkeltmennesker urimelig hardt. Det har også hendt at vi har anonymisert personer som opprinnelig var identifisert.
Vi er altså meget restriktive med å endre oppslag på nettet i etterkant, med mindre det er påvist klare feil eller overtramp. Som regel vil også endringer på vårt nettsted ha begrenset betydning. Sakene er for lengst fanget opp av internasjonale søkemotorer og fortsatt tilgjengelig fra andre databaser. Det krever tid og stor tålmodighet å slette alle spor.
Derfor er vår lærdom denne: Vi må tenke oss nøye om hva vi publiserer. Våre oppslag må ikke bare tåle dagens lys. De må også tåle morgendagen. Vi spør oss om det er viktig å knytte sakene vi publiserer til bestemte personer. Hvilke detaljer som skal publiseres, må vurderes nøye. Intervjuobjektenes situasjon og forutsetninger blir enda viktigere enn før. Akkurat nå utformer vi interne retningslinjer for dette.
Likevel vil vi sikkert komme i skade for å publisere noe som i ettertid oppleves belastende for enkelte. Ikke bare fordi vi har gjort feil, men rett og slett fordi absolutt alt som blir nettpublisert, er så lett å hente frem – igjen og igjen.
Men når vi på tross av redaktøransvar, faglærte og erfarne journalister og gode kontrollrutiner, gjør feil, hva da med alle andre kommunikasjonskanaler som er uten noen slik kontroll? I mediedebatten hevder mange at redigering og redaktøransvar er en gammeldags hindring for fremskritt.
Jeg er overrasket over hva enkelte ønsker å publisere og knytte til seg. Jeg er skremt over hvordan noen kan ramme andre med ord og bilder. Ordbruken i enkelte nettdebatter er ett eksempel. Enda verre er det når voksne velger hele nettverden som tilskuere til sine personlige oppgjør.
Selvsagt gjør dette noe med oss. For noen dager siden ble jeg som redaktør spurt om ytringsfriheten var blitt innskrenket i Norge. Bakgrunnen var generell, men særlig knyttet til debatten om de såkalte Muhammed-tegningene. Etter min mening kan vi ikke si at friheten til å ytre seg er blitt svekket, heller tvert imot. Men når retten til å ytre seg blir trukket helt mot grensen, kan det komme skarpe motreaksjoner. Den som bruker store ord, tåler ikke alltid like store ord tilbake. Eller verre, de resulterer i trusler. Å ytre seg fritt, kan ha sin pris.
Vi lever i en nettid, men har ikke helt lært oss spillereglene. Det er fortsatt slik at man bør tenke seg om hva man vil si, til hvem og på hvilken måte. Og det er fortsatt slik at man ikke bare må vurdere sine ytringer, men også hvordan de kan bli oppfattet. Et eget offentlig utvalg har en tid arbeidet med skissen til en ny medieansvarslov i Norge. Det er et klart behov for et gjennomtenkt grunnlag for debatten om de nye spillereglene.
Men først og fremst må vi vel alle tenke oss bedre om før vi trykker på sendknappen.
