Er Høyre bare en svensk blåkopi, eller har de til hensikt å jukse seg til regjeringsmakt?
For en tid tilbake var venstresiden særlig opptatt av å knekke Frp-koden. Det var mens Siv Jensen representerte noe stort og skremmende. Nå er det Erna Solberg som troner på toppen av alle meningsmålinger. Derfor rettes oppmerksomheten mot det nye Høyre.
Arbeidsminister Anniken Huitfeldt (Ap) og fagbevegelsen har startet en kampanje som gir inntrykk av at Høyre driver med juksepolitikk: De sier en ting, men mener noe annet, og egentlig er det svensk alt sammen. Derfor mener Huitfeldt at når Høyre sier de ikke vil kutte i sykelønnsordningen, så er det akkurat det de vil.
Det er en gammel lærdom at man ikke alltid skal ta politikerne på ordet. I hvert fall ikke når det går mot valgkamp. Det er et kjent triks å tillegge motstanderen meninger vedkommende ikke har, for så å smelle til med knusende kritikk. For velgerne er det en særdeles lite konstruktiv debattform, men den kan nok bidra til å danne holdninger.
Det er Aps kjernevelgere det handler om. Arbeidslivspolitikken har i alle år vært en del av Aps politiske eierskap. Fornyelsen av Høyres politikk på området er en alvorlig trussel, fordi den reduserer motsetningene og gjør Høyre mer stuerent i fagbevegelsen. Høyres garanti for fire års fredning av sykelønnsordningen er ikke godt nok for arbeidsminister Huitfeldt. Hun forlanger mer.
For folk flest må det være en god nyhet at Høyre ikke vil kutte i sykelønnen. Men nyheten er ikke helt ny. Det er mange år siden partiet fjernet programposten om sykelønnskutt, og de siste seks årene har den heller ikke vært med i Høyres alternative budsjetter. Derfor er det en viss troverdighet bak garantien.
Partene i arbeidslivet har funnet gode løsninger som gir resultater. Ap og Høyre er nesten på samme spor. Ap ligger ikke til venstre for LO, og Høyre har ikke havnet til høyre for NHO.
Og det er kanskje problemet.
For noe må de strides om.