Som liten hørte jeg ofte at jeg var kreativ, men etter hvert som jeg ble eldre hørte jeg det sjeldnere. Hva skjedde?
Jeg, som tidligere hadde vært høyt og lavt, tegnet, likt å lage musikk, bygge ting og leke med ting, ble plutselig satt på skolebenken.
I den Oscar-vinnende filmen «A Beautiful Mind» sier hovedkarakteren John Forbes Nash, noe jeg ikke glemmer: – Classes will dull your mind and destroy the potential for authentic creativity.
Jeg husker sitatet, fordi jeg opplever at det stemmer: Klasserom kan være farlige for de som ønsker å utvikle kreativitet.
Da jeg kom over studien fra Adobe Systems Incorporated, skjønte jeg at jeg ikke var alene om å oppleve en nedgang i kreativitet. Studien viser at kun 25 prosent av oss lever opp til vårt fulle kreative potensial, og dette tallet synker til ti prosent når det gjelder kreativitet på jobb eller skole.
Forskningen viser også at vi blir mindre kreative dess eldre vi blir. Dr. Harry R. Moody, en av forskerne på feltet, sier at nedgangen i folks kreativitet skyldes mangel på utfordringer, en repeterende hverdag, et kjedelig miljø og at man gjør for mange oppgaver med kun ett svar. Det er en treffende beskrivelse av norsk skole.
Når ble kreativiteten min utfordret sist? Når gjorde jeg noe i et spennende miljø eller noe utenfor den vanlige rutinen i klasserommet?
De få gangene man har kreative prosesser eller idémyldring er det innenfor strenge rammer. Bokser, A4-ark, avgrensninger, pluss minus ti prosent antall ord, halvannen linjeavstand og fast arbeidssted.
Det norske skolesystemet må takke Henry Ford for at han fant opp samlebåndet, slik at vi kunne etablere fellesskolen. Målet er å produsere flest mulige elever med flest mulig riktige svar. Det er ikke lenger bare snakk om like muligheter, men også likt resultat.
Karakteren er tallet som sier noe om hvor god du er til å huske og pugge de riktige svarene. Etter 13 år på skolen er det for mange den eneste motivasjonen for læring. Samfunnet jeg har vokst opp i er så fullt av karakterer, poeng og statistikk at jeg, bevisst eller ubevisst, alltid prøver å måle meg med andre.
For mens utdanningsdirektoratet kan melde om høyere karaktersnitt, blir vi ikke så mye mer rustet for selve livet. Vi blir bare slitne. Slitne, slappe perfeksjonister som limer sammen biter av knuste drømmer og knust kreativitet.
Perfeksjonismen lar seg ikke legge igjen på skolen, men har blitt vår ideologi, hvor hver minste detalj i det uforutsigbare livet skal måles, forbedres og optimaliseres.
Usikre som vi er, søker vi selvhjelpsråd som kan forandre oss til å bli gode nok. Det er ikke det vi trenger. Vi trenger å motiveres til å være oss selv, ikke forandre oss selv.
Når jeg om et halvår mottar vitnemålet mitt, kommer jeg til å ta det imot med et smil, men også med en bismak. Mens jeg kjenner et tomrom etter min barndoms kreativitet kommer jeg til å tenke på alle talenter og alle ideene som har blitt lagt lokk på gjennom disse 13 årene.
Dette er et av bidragene til Adresseavisens Debattklubben. Adressa ønsker å løfte unge stemmer i fylket og oppfordrer alle mellom 16 og 19 år til å dele sine meninger med oss. Konkurransen er nå avsluttet. Bli med neste år!