I over 20 år har han vært priskandidat. Det var på tide at Jon Fosse fikk verdens største litteraturpris.
Aldri har jeg hatt større tro på Nobelprisen i litteratur til en nordmann enn i år. Jon Fosse var til og med favoritt hos bookmakerne. Like før akademiets sekretær Mats Malm viste seg i døra, sa Aftonbladets kommentar Åsa Linderborg på web-tv at Fosse var hennes favoritt til prisen. Selv har jeg lest så godt som alle romanene til Fosse og sett noen av teaterstykkene. Fosse var det naturlige valget til den første norske Nobelprisen i litteratur på 95 år, etter Sigrid Undset i 1928. Så får vi heller leve med at den andre nålevende norske forfatteren som kunne fått prisen i år, Dag Solstad, neppe får den noen gang.
Fosse er fjerde norske forfatter med verdens største litteraturpris, etter Bjørnson, Hamsun og Undset. Fosse står seg godt i den rekka. Han har vært et verdensnavn i drama og romankunst i flere tiår. Samtidig er han fortsatt på høyden. Han avsluttet sitt største og mest omfattende romanverk, «Septologien» i fjor. I januar i år kom den betagende vesle boka «Kvitleik». Den er en av hans bøker som viser at det er en seig norsk myte at Fosse skriver tungt og vanskelig tilgjengelig.
Det Fosse utvilsomt er, er en erketypisk vestlending i norsk litteratur. Landskapet, lynnet og selve stemmen i det meste av hans litteratur preges sterkt av Vestlandet. Det gjennomsyrer hans fjordlandskap og menneskelige drama i bygd og by. Byen, som ofte er Bergen, heter stort sett Bjørgvin i Fosses rytmiske, melodiske nynorsk.
Hans andre roman, «Stengd gitar» fra 1985 ble min inngang til et forfatterskap jeg har fulgt siden. Som anmelder av hans romaner og fortellinger siden midt på 90-tallet. Hans posisjon som forfatter av verdenskunst og mangeårig nobelpriskandidat ble kraftig forsterket etter at teatersjefen ved Den Nationale Scene i Bergen, Tom Remlov, fikk ham til å skrive dramatikk på starten av 90-tallet. Alt for 20 år siden var Fosse den mest spilte norske dramatikeren siden Henrik Ibsen. Som i motsetning til Fosse altså ikke fikk Nobelprisen.
Rytmen og stilen til Fosse, samt hans uortodokse bruk av tegnsetting, gjør at han på papiret kan se vanskeligere ut å lese enn han er. Som Ingmar Bergman i Sverige har Fosses kunst blitt parodiert og latterliggjort for tungsinn, eksistensielle spørsmål og finkulturell kapital. I motsetning til Bergman, som stort sett skildret de øvre samfunnslag, er det mer enkle, komplekse mennesker lenger ned i samfunnet i Fosses univers. Blant høydepunktene i «Septologien» er måltidene med tradisjonsmat mellom hovedpersonen og hans småbrukernabo.
De to «Melancholia»-romanene rundt maleren Lars Hertervig (1995–96), vesle «Morgon og kveld» fra 2000 og «Andvake»-trilogien (2007–2014) som han fikk Nordisk råds litteraturpris for, er søyler i et prisverdig forfatterskap. Fosse har også vært viktig for forfattergenerasjonen etter ham i Norge. Ikke bare for bøkene og teaterstykkene, men også for tida som lærer ved Skrivekunstakademiet i Bergen. I Karl Ove Knausgårds femte bind av «Min kamp» skildrer han den nærmest mytiske læreren Fosse i totalslakt av et dikt han hadde skrevet. Ett eneste ord fant nåde for den strenge læreren.
Jeg mener de fire bindene av «Septologien» kan leses som en fossesk, fiksjonalisert og kunstferdig parallell til Knausgårds «Min Kamp». I et intervju med Bergens Tidende i 2014 het det: «Store endringar har skjedd på Jon Fosses kant dei siste åra. Han har slutta å drikka og han har konvertert til katolisismen». Begge deler preger sterkt hans litteratur de siste ti åra.
Jeg har snakket med Jon Fosse én gang. Det var om musikk. Willie Nelson skulle spille i Trondheim i 1996. Jeg visste at Fosse var glad i Nelson, og tenkte det var en original vinkling på en Nelson-artikkel. Etter forespørsel til forlaget, fikk jeg beskjed om at Jon Fosse gjerne tok en prat om Willie. Det han sa om den nå 90-årige Nelson passer godt også om nobelprisvinneren: «Willie Nelson er fin både å sjå og høyre på. Han har en rar og fin måte å synge på. Det er liksom feil på en måte – likevel blir det flott og noko heilt for seg sjølv». Jon Fosse er noe helt for seg selv.
Les flere kommentarer av Terje Eidsvåg her
Fosse på skogstur
Lys i mørkret hos Fosse