25 prosent av alle nordmenn i arbeidsdyktig alder får stønad fra Nav, og en tredel av hele statsbudsjettet hører hjemme her. Bare størrelsen sier mye om hvilken krevende reform Bjarne Håkon Hanssen satte i gang, og – ikke minst – hvor viktig det er at den lykkes.
Jeg har alltid vært tilhenger av Nav-ideen. Erfaringene som journalist på 70-, 80- og 90-tallet er en viktig bakgrunn for det. Vi fortalte historiene om alle som opplevde at de gikk fra kontor til kontor uten å få løst sitt problem, og vi fant mange eksempler på folk som falt mellom alle stoler i systemet.
Det var nødvendig med en grunnleggende endring. Vi kunne ikke fortsette å ha det slik at søknad om arbeid like gjerne resulterte i innvilget uføretrygd.
Stortinget vedtok Ny arbeids- og velferdsordning (NAV) i 2005. Et drøyt år senere ble de første forsøkskontorene åpnet, blant annet i Midtre Gauldal og Verdal. Målet var Nav i alle kommuner innen 2010. Stat og kommune skulle samarbeide om å møte enkeltmenneskers ulike og sammensatte behov på en riktigere og mer effektiv måte. Ved årsskiftet er etableringsfasen over. Den har vært mer problematisk enn mange hadde tenkt seg.
For noen dager siden møtte jeg Nav-lederne i Sør-Trøndelag. De var på ledersamling i Trondheim. Vi snakket om erfaringer og utfordringer. Mitt inntrykk er at overgangen har gått lettere i Sør-Trøndelag enn mange andre steder. Det kan skyldes at man allerede før reformen ble vedtatt, var godt i gang med forsøk på Saupstad, i Rissa og i Orkdal. Faktisk var noen av erfaringene fra Trøndelag grunnlag for den nasjonale Nav-reformen. Når Malvik som siste kommune i fylket åpner sitt Nav-kontor 15.desember, er etableringsjobben gjort.
Viktige forutsetninger for Nav-reformen er i ferd med å falle på plass. Men veien frem hit har vært krevende: Køene har økt. Data-systemer har kommet sent og vært mangelfulle. Vi har vært vitne til intern kompetansestrid, kritikk og manglende motivasjon.
Nav så ut som en politisk drøm mer enn en gjennomtenkt plan. For noen uker siden kom Riksrevisjonens drepende kritikk av Nav. Vi får tro at Nav-ledelsens tilsvar holder vann: Mange av forholdene som kritiseres ligger langt tilbake i tid og er for lengst rettet opp.
Fra en litt vennlig synsvinkel kan man også vise forståelse for at omstillingsjobben var stor og krevende. I dag arbeider det over 30000 mennesker i Nav-systemet. De har helt ulik utdannings- og erfaringsbakgrunn. De forvalter ulike lover og har ulike arbeidsgivere. De skal betjene en firedel av befolkningen som har klare krav og tydelige behov. Skjemaene og ordningene var helt nye både for brukere og serviceansatte.
Det vanskeligste for de ansatte var dette: Mange forventet at Nav var på plass med stortingsvedtaket. Men da var jobben ikke en gang startet. På toppen kom finanskrisen med stor økning i arbeidsledigheten.
Fra 2010 er Nav i ordinær drift. Vi er avhengig av at de nå har fått orden på internkulturer, data-systemer og serviceordninger. De skal bidra til å løse noen av vårt lands største utfordringer.
I Norge er over 700000 mennesker i arbeidsdyktig alder avhengig av en eller annen form for stønad. Det er altså hele 25 prosent av arbeidsstyrken. Uføretrygd er den mest omfattende stønadsordningen. I tillegg kommer attføring, rehabilitering, syke-penger, dagpenger og sosialhjelp. Til sammen tar dette en tredel av statsbudsjettet. Norge er på verdenstoppen når det gjelder avskalling i arbeidslivet.
Oppgavene for Nav står i kø: Redusere sykefraværet. Bidra til at flere klarer seg med egen arbeidsinntekt. Sørge for at ledige finner nytt arbeid raskt. Utnytte restarbeidsevne så langt det er mulig.
Alle skjønner at dette er meget krevende oppgaver. God service og utbetalinger til rett tid er bare et minimumskrav og en grunnforutsetning. Navs ansatte må jobbe på en ny måte. De må møte enkeltpersoner fremfor å forvalte regler. De må ut på skoler og på arbeidsplasser fremfor å sitte på kontor og bak skranker. For de viktigste leveransene må altså komme her:
Arbeidsmarkedet haster mest. Selv om finanskrisen ikke skapte en så omfattende arbeidsledighet som fryktet, er utfordringene store. Nye bransjer vil rammes av svak verdensøkonomi. Store ungdomskull velger skole fremfor jobb. De neste årene venter utdannet ungdom at de får gode jobber raskt. Vi har ikke lov til å skuffe dem.
Sykefraværet må ned. Alle er enige om det, men ingen synes å ha en god oppskrift på hvordan. Men vi vet at andre land løser disse utfordringene bedre enn oss. Vi må ut og lære. Jeg vet at Sør-Trøndelag ser over grensen til Sverige. Det er positivt. Jeg venter spent på hva naboene kan bidra med.
Vi må arbeide mer. Norge har for mange i arbeidsdyktig alder som ikke jobber. Lite er lagt til rette for deltidsarbeid. Mange uføre har ubrukt restarbeidsevne. Omstillingene i arbeidslivet gjør at mange over 62 går av med AFP, men med betydelig arbeidskraft tilbake. Mange pensjonister er også interessert i, og i stand til, å bidra, om enn ikke i full, krevende stilling. Det er viktig å knekke koden og finne løsninger som gjør at landets ubrukte arbeidskraft kan utnyttes.
Nav-reformen handler i stor grad om å knytte ulike deler av forvaltningen tettere sammen. Kommune og stat. Arbeidskraftmyndigheter og trygdeetat. Sosialhjelp og rehabilitering. I tillegg er brukerne selv gitt en ny og vesentlig mer aktiv rolle. Dette er viktig og nødvendig. Men bare en forutsetning.
Den store utfordringen er enda større. Navs suksess eller fiasko handler enda mer om evnen til å knytte skole, arbeidsliv og arbeidstakernes organisasjoner sammen for å løse oppgavene som venter. Tid for å navigere rett!
