Fremtidsuniversitetet er Midt-Norges viktigste sak i 2014. NTNUs plassering og byggeprosjekter til mange milliarder skal vurderes og besluttes. Mer avgjørende er likevel tankene bak.
NTNU ble først ett universitet på papiret. Forsøkene på å diskutere fysisk samling i 2006 strandet fordi man ikke ville ta regning og risiko. Manglende enighet, vilje og entusiasme i fagmiljøene på Dragvoll og Gløshaugen var nok også medvirkende.
Nå styrer staten prosessen. NTNU er viktig for hele Norge. Fremtidsvalgene kan gå på tvers av det dagens fakultetsledere og professorer måtte mene. Universitetet vårt må utvikles for fremtidens kunnskapssamfunn. Det er tid for dristige og kostbare retningsvalg. Ambisjonen er å bli verdensledende på utvalgte områder.
I det ytre vil lokalisering av fremtidens NTNU prege året 2014. Skal vi fortsette med flere studie- og forskningsmiljøer eller samle det meste rundt Gløshaugen? Litt avhengig av hvordan man regner inn tomteverdiene på Dragvoll, vil en samling bli dyrere enn å ruste opp og supplere det man har. Uansett vil moderniseringen av NTNU koste minst fem milliarder. Samling kanskje syv. Men alle sakens sider kan ikke verdsettes i penger.
På vegne av Kunnskapsdepartementet har Rambøll vurdert alternativene etter tradisjonelle kriterier som hensynet til studiemiljøer, forskning og innovasjon, miljø, fleksibilitet og byutvikling. Disse hensynene settes opp mot universitetets egne visjoner, hva slags universitet NTNU vil og må være i fremtiden.
Jeg ser at mange er opptatt av å dekke dagens behov for kvadratmeter og fremtidsrettede bygg. Hensynet til byutvikling i Trondheim sentrum er også svært avgjørende for mange. Alt dette er selvsagt viktig, men neppe det viktigste.
Da vi som er voksne i dag, valgte utdanningsvei, var vi opptatt av utdanning nær der vi vokste opp. Interesse og karakterer var inngangen til utdanningsveier med begrenset kapasitet. Vi tilegnet oss ny kunnskap gjennom forelesninger, oppgaveløsning, og vi ble testet gjennom oppgaver og eksamener. Karakterene var grunnlaget for jobb i offentlig forvaltning eller eksisterende næringsliv.
I dag ser vi konturene av et helt nytt utdanningsløp, nye krav til forskning og et ganske annerledes arbeidsliv. Den digitale tidsalder er mer enn teknologi.
Valg av utdanningssted er ikke knyttet til dine foreldres adresse. Valgene stopper ikke ved landegrenser. Unge på jakt etter ny kunnskap søker det beste, hvor det enn måtte finnes. Norske ungdommer drar ut, og studentene ved vårt universitet kommer fra mange land.
Utdanningen er mindre undervisningspreget. Forelesninger kan like gjerne lastes ned fra nettet som å være fysiske samlinger i et auditorium. Fagutdanning er fortsatt viktig, men mange setter sammen ulike fag til en tverrfaglig kompetanse. Forskning og utvikling knyttes sterkere til utdanningen. Læring foregår på skoler og universitet, men også på arbeidsplasser og i ulike nettverk. Utdanning er ikke bare en del av forberedelsene til en jobb og et yrke, men heller livslang læring og veksling mellom jobb og utdanning.
Forskerrollen endres på samme måte. Eksperter er fortsatt viktig, men enda viktigere er tverrfaglige team. Fordi oppgavene og utfordringene er så sammensatte, må ulik kunnskap spille sammen.
I Trondheim har vi sett hvordan medisin og teknologi har skapt fremskritt vi ikke trodde var mulig. Norge som oljenasjon viser hver dag hvordan ulike fagmiljøer bidrar sammen til nyskaping og utvikling. Forskere og studenter blir viktige bindeledd mellom skole og jobb. Målet er ikke lenger å utdanne studenter som kan gjøre en jobb, men å gi unge kunnskap til å skape noe nytt. Studenter kan like gjerne følge opp sin master med å utvikle egne arbeidsplasser som det å gå inn i en ledig stilling.
Det er i dette nye og globale kunnskapssamfunnet NTNU skal finne sin fremtidsplass. Til nytte og glede for studenter og forskere, men like mye som en nødvendighet for Norge som velferdsstat i en stadig sterkere global konkurranse.
Dette tror jeg er bakgrunnen for de diskusjoner som nå foregår og som i løpet av året må landes. NTNUs forutsetninger for å lykkes i det store bildet må derfor gå foran både instituttenes egeninteresse og ønsker om friske byggeprosjekter og byutvikling som symbol.
Jeg tror det vil være klokt å sette fremtidens unge i sentrum for debatten. NTNU skal ikke bare lokke unge i vår region, men trekke til seg de beste på viktige områder, uansett hvor de kommer fra.
Vi må tenke at de vil se etter mer enn god undervisning. De vil kanskje heller stille spørsmål om læringsmiljø? Muligheter til å realisere egne ideer og prosjekter, i studietiden og etterpå.
Dette peker mot verdien av å samle kreftene, fysisk og organisatorisk. Det er neppe nok at universitetet som institusjon gjør fremskritt. Lærings- og forskningsmiljøene må knyttes enda sterkere til utviklingen av vår offentlige virksomhet og til næringslivet.
Trondheim som regionsenter er selvsagt viktig. Men hvis NTNU opplever at det er tilstrekkelig med en urban samling rundt Gløshaugen, er det på sin plass med en påminnelse:
Mange av vårt lands viktigste verdier ligger i våre naturressurser, ikke minst i havet og langs kysten. Det er nok å peke på havbruk, olje og energi som eksempler.
Utdanning og forskning må selvsagt skje i moderne laboratorier. Men også på oljerigger, på merdkanten, under vann og på vindfulle fjell. Verdiene skapes når eksperimentene kan gjennomføres i full skala. Derfor er NTNUs fremtid også en regional og nasjonal sak.
NTNU er unikt. Ikke bare har man tunge og fremgangsrike fagmiljøer på en lang rekke områder, vi har landets viktigste senter for teknologi. En samling av mange fagmiljø må derfor ikke gjøre oss tilfreds med å komme på pallen, om man samtidig skygger for muligheten til å vinne olympisk gull. Det er de beste som lettest skaper ringvirkningene vi trenger for å tenke dristig og langsiktig, og for å ha noe å tilby verden.
Jeg ikke advare rektor Gunnar Bovim og de andre som nå skal gjøre visjonene om til praktiske løsninger, mot å tenke bygg, lokalisering og finansiering. Men igjen minne om det langsiktige: Det er visjonene og drømmene bak man ikke kan fire på. Og for å lykkes med det, må et helt universitetssystem delta aktivt. Da kan vi skape verdens dristigste universitet.