For et par uker siden fikk jeg lede en debatt om hva vi kan gjøre for å unngå at medisinens største suksess i det forrige hundreåret – antibiotika – skal miste sin virkning. Men har vi økologisk forstand til å hindre det?
Konferansen foregikk på Gardermoen, og bakgrunnen var klar nok. Vi må gjøre noe, både her til lands og ellers i verden – og helst raskt – for å få ned overforbruket av antibiotika. Rett og slett fordi naturen slår tilbake: «Nature strikes back», som det heter når vi utsetter bakterier for et teppe av disse vidundermidlene som stort sett ikke er giftige for oss, men altså for de bakteriene som vi i beste fall knekker med våre antibiotikakurer. Pekefingeren kommer raskt mot oss fastleger, som forskriver 85 prosent av de milligrammene vi hver gang bruker her til lands på våre pasienter. Meldingen er at vi altfor ofte bruker slike midler, også mot infeksjonssykdommer som går over av seg selv. Og mot virus har antibiotika ingen virkning.
Hvorfor er nå det et problem? Det har gamle Charles Darwin forklart oss, han med utviklingslæren fra 1859. Innenfor enhver art foregår det mutasjoner, spontane endringer i genmaterialet, som gir organismen litt andre egenskaper, de fleste dødelige. Men innimellom oppstår det en mutasjon som gjør organismen mer tilpasningsdyktig til sine omgivelser. Slik oppstår nye arter, forklarte Darwin. Hos mennesker og kompliserte skapninger krever slike prosesser mange generasjoner og lang tid. Men bakterier er kvikke, de formerer seg i rasende fart – og vips, dukker det opp en variant som ikke lar seg knekke av antibiotikaen. Hvis miljøet for bakterien over lang tid bades i antibiotika, vil denne mutanten raskt overta hele den økologiske nisjen den lever i, og vi har fått en motstandsdyktig mikrobe, en som er resistent mot antibiotika.
Slike resistente bakterier blir det nå stadig flere av. Og det utrivelige er at de av og til kan «smitte» sine resistensgener til andre og enda farligere bakterier. Men den gode nyheten er at den naturlige varianten, den som ikke er resistent, iblant kommer tilbake og overtar for nykommeren igjen, når bare trykket av antibiotikaen er borte.
Derfor gjelder det nå å få ned bruken. Det vil si – vi må reservere antibiotika til bruk der nytten er størst. Men det er lettere sagt enn gjort. For det er flere enn oss fastleger som bruker mye antibiotika. Våre sykehuskolleger, selvsagt, som er avhengig av å bruke antibiotika både for de sykeste, og som beskyttelse når de skal gjøre kompliserte kirurgiske inngrep eller foreta benmargstransplantasjoner.
Problemet er blant annet at slike høyteknologiske inngrep kan bli for farlige, skriver Verdens helseorganisasjon i sin nye handlingsplan mot overforbruk av antibiotika. Helseminister Bent Høie har også fått handlingsplaner på sitt bord. De store medisinske tidsskriftene skriver om det. Problemet er kommet på moten, skrev redaktøren i The Lancet nylig, som innledning til en serie artikler om antibiotikaresistens.
Der peker både han og de øvrige Lancet-artiklene på det bredere «One Health»-perspektivet, dette at vi også må se på antibiotikabruken for dyr, ikke minst i landbruket. Mange steder i verden brukes fortsatt lavdosert antibiotika som tilsetning i fôret, dels for å forebygge infeksjoner når bestandene blir store, dels som vekstfaktor – ja, tro det eller ei. Våre venner amerikanerne har ennå ikke greid å få innført et lovforbud mot slik praksis. Matlobbyen der er for sterk. EU fikk et forbud så sent som i 2006. Men fortsatt er bruken av antibiotika i dyreproduksjonen over alle grenser høy, særlig i sør- og østeuropeiske land.
Antibiotikaresistens er altså et globalt problem. I Norge er forholdene fortsatt idylliske, selv med et og annet utbrudd av MRSA-bakterier i svinebesetninger, og med import av resistente tarmbakterier til kyllingfjøsene. Men vi reiser mye, vi handler nokså grenseløst med mat og biologisk materiale, og vi har en landbruks- og matminister som ikke syntes det var bryet verd å sende noen fra departementet sitt til paneldebatten og de 200 fagfolkene på Gardermoen.
steinar.westin@ntnu.no
