Historien om Knut og Edith Lund viser at «rettigheter» er et fremmedord i eldreomsorgen. Vi er prisgitt flaks, uflaks og byråkratiets sakte malende kvern.
For Knut og Edith Lund kan saken nå få en løsning, fordi den ble en mediesak. De fleste saker havner ikke på avisens forside. De fleste saker blir ikke tatt opp i formannskapet. Mange opplever det kommunaldirektør Helge Garåsen kaller «en sum av uheldige omstendigheter» uten at noen tar tak i saken og finner løsninger.
Eldre ektepar plassert på hvert sitt sykehjem
Slike saker gir debatten om rettigheter i eldreomsorgen ny aktualitet. I dag er det de kommunale budsjettene og den kommunale politikken som bestemmer hva slags tilbud vi skal få dersom vi havner på en pleieinstitusjon. Alle våre private behov blir overlatt til kommunene, alt fra personlig hygiene til måltider og sosial kontakt. Ja, til og med et 60 år langt ekteskap blir et kommunalt anliggende.
Kontrasten til dette er selvsagt sterkere individuelle rettigheter. På spesialistnivå, for eksempel når det gjelder sykehusbehandling, har vi gradvis fått sterkere rettigheter. På det mer hverdagslige nivået, i den kommunale omsorgen, må vi ta til takke med det vi får.
Jovisst har vi et høyt nivå på velferdstjenestene. Det finnes gladsaker i kø som viser hvor langt vi er kommet og hvor mange som har det godt i alderdommen.
Desto mer hjerteskjærende blir det når saker som med ekteparet Lund dukker opp. Den viser triste huller i velferdssamfunnet. Når pårørende kjemper forgjeves for sine nærmeste, hvordan går det da med dem som ikke har noen til å ta sin kamp?
I 2011 vedtok Stortinget en såkalt verdighetsgaranti for eldreomsorgen. I denne «garantien» heter det blant annet at den enkelte skal sikres et verdig og så langt som mulig meningsfylt liv i samsvar med sine individuelle behov.
Det er gode ønsker. Men ingen garanti. Og på langt nær noen rettighet.