Forsøket på å komme med pikante avsløringer rundt en av landets fremste politikere fremstår som pinlig og lite troverdig.
I dag kommer boken om Ola Borten Moe. Olje- og energiminister, en av Senterpartiets mest talentfulle politikere, spådd en lysende karriere. Barnebarn av tidligere statsminister Per Borten. Kontroversiell, direkte og maktorientert. Hvem er han egentlig?
VGs debattredaktør Elisabeth Skarsbø Moen forsøker å gi oss innsikt i det i «Portrett av en pløyboy». Men det er ikke lett å komme tett på Ola Borten Moe. Han er sosial og utadvendt, med et stort nettverk. Det betyr ikke at hvem som helst kan komme og kikke ham i kortene. Når Borten Moe gjør det klart for sine venner at boken er uautorisert, har de ikke akkurat slengt med leppa. Når de kanskje mest interessante kildene ikke bidrar, blir resultatet deretter. Det tilfører lite nytt om mannen og myten Ola Borten Moe.
Allerede før han har fylt 40 har Borten Moe en lang politisk merittliste. Siste punkt på den er hans kamp, og nederlag, i slaget om oljeboring i Lofoten. Bildet av ham som er basert på hans politiske seiere og nederlag, er det mest interessante, selv om seirene vies adskillig mindre oppmerksomhet enn nederlagene. Også uten nye opplysninger er det mulig å lage en analyse av en politiker som går rett på konflikter, som ikke er en veldig inkluderende leder, som utfordrer der det er nødvendig for å nå sine mål, og som ikke alltid har like god vurderingsevne.
Men merittlisten viser også en politiker som kjører den samme direkte stilen på saker som ikke nødvendigvis lønner seg for ham selv. Saker som kynisk sett kan være belastende, men som han mener er riktig. Denne uredde holdningen rokker ved beskrivelsen av politikeren som skifter standpunkt nærmest etter vær og vind og kun er drevet av maktbegjær. Dette poenget makter ikke forfatteren å få frem i boken.
Det svekker bokens troverdighet når forfatteren må ty til tvetydigheter og antydningens kunst for å sette hovedpersonen i et dårlig lys. Påstanden om at han kan bli direktør i Det norske oljeselskap fungerer på den måten. Først lanseres en teori, tatt fra en ukjent kilde, om direktørjobben. Så kommer vurderingen av hvor etisk problematisk dette er. Den eneste referansen i historien er Ap-politiker Rune Olsø. En forfatter som knytter Olsø til Borten Moes innerste nettverk og dessuten i fullt alvor gjør ham til jobbagent for en sittende statsråd, må ha mistet sin kritiske sans.
Også koblingen mellom Det norske oljeselskaps økonomiske suksess og Borten Moes statsrådsgjerninger mangler forankring i fakta. Vi får også inntrykk av at bonden på Leinstrand benytter en tvilsom fremgangsmåte for å sikre seg tilleggsjord til gården sin, fordi han er involvert i to slike tvister. En diffus anklage blir hengende i luften, uten at vi egentlig vet om det han har gjort er kritikkverdig.
Den største svakheten ved portrettet er den store avstanden til hovedpersonen. Analysene blir overfladiske og ufullstendige, og virker mer basert på avisartikler og offentlige debatter enn på kilder som står Borten Moe nær, både når det gjelder med- og motspillere. Derfor klarer forfatteren heller ikke å trenge inn i Ola Borten Moes politiske prosjekt.
Og hva er en pløyboy? En agrar playboy, kanskje? I så fall annonserer tittelen noe som boken ikke innfrir.
Om noen fremstår som avkledd etter denne boken, er det i hvert fall ikke Ola Borten Moe.