Margaret Thatcher var etterkrigstidens sterkeste politiske kraft i Storbritannia og har inspirert politikere over hele verden.
På mange måter representerte hun et vannskille i britisk politikk. Hennes beinharde oppgjør med en mektig fagbevegelse, privatiseringen, dereguleringen, skattekuttene og nasjonalismen forandret landet og flyttet samfunnsmakten. Thatchers syn var at den voksende byrden av statsmakt og byråkrati hemmet de private bedriftene og dermed den økonomiske veksten. Statseid industri innenfor kull, stål og telekom fremsto som ineffektiv og uten evne til nødvendig fornyelse.
Dette er noe av bakgrunnen for det målrettede felttoget hun satte i gang for å forandre Storbritannia. Hun ville ha friere markeder og mindre statsstyring for å få fart på økonomien. Thatchers analyse var ikke ny, med det var handlekraften hennes. Der det konservative partiet kviet seg for å utfordre den konsensus som var etablert i etterkrigstiden, gikk Thatcher til kamp mot status quo og etablerte sannheter. Mange mener dosen av handlekraft var vel stor, og at hun dermed gjorde unødvendig mye skade og skapte unødige motsetninger. -I'm not a consensus politician. I'm a conviction politician, fastslo hun selv i 1979. Det er i ettertid lett å si seg enig i den vurderingen. Selv da arbeidsledigheten nådde tre millioner, det var opprør i gatene og uroen blant hennes egne vokste, kjørte hun på videre. -The lady's not for turning, var beskjeden til partikongressen i 1980.
Fra fredelige Norge kunne det til tider se ut som om landet var på randen av borgerkrig. Men å vike var ikke den viljesterke Thatchers metode. Og når motstandere tydde til mer militante metoder, bidro det også til å styrke snarere enn å svekke Thatchers posisjon i opinionen. Politikken førte også til økonomisk vekst og modernisering. To ganger ble hun gjenvalgt som statsminister. Første gang måtte hun vel å merke gå til krig mot Argentina for å holde Falklandsøyene innenfor det britiske imperiet for å sikre det.
Politisk ble sosialdemokratene satt på sidelinjen. Et drøyt tiår med Thatcherisme fikk partiet til å forsøke å definere en tredje vei i britisk politikk, som et ledd i en nødvendig fornyelse. Først med Tony Blair og hans New Labour, noen vil si for mye influert av nyliberalistiske tanker, var Labour tilbake med full kraft. Den diskrediterte venstresiden har aldri kommet seg etter Thatcher-sjokket som preget hele 1980-tallet.
Innflytelsen gikk langt ut over landegrensene. Thatchers idelologi har inspirert politikere over hele verden, også i Norge. Her til lands har nok ideene om individets moralske autoritet, retten til individuell frihet, retten til å velge og friheten fra tyranni slått an bedre enn de mest aggressive endringene som ble gjort i britisk økonomi. På den annen side er Thatcher også blitt demonisert, hatet og utskjelt for sin politikk. Noen ganger kanskje mer enn fortjent. Hennes tøffe linje bidro til fiendebildet.
Fremdeles er legendariske Thatcher-sitater flittig brukt, også i norsk politisk debatt. For eksempel dette: -Problemet med sosialistene er at de før eller siden går tom for andres penger. Eller dette: -Ingen ville ha husket den gode samaritan hvis han bare hadde gode intensjoner. Han hadde penger også.
Margaret Thatcher hadde ikke bare en politisk ide, hun hadde gjennomføringskraft også. Hun plasserer seg som en av de aller tøffeste og mest innflytelsesrike kvinnene i moderne politisk historie.