Jeg surrer hvileløst rundt. Klarer ikke stå i ro. Utenfor den pastellfargede spillertunnellen venter tre hundre mennesker i publikum. Blikket flakker og jeg fomler nervøst med mikrofonen som stikker ned fra øret.
-Tre minutter til ”showtime”, sier vår rutinerte stagemanager og smiler. Han ser at jeg er nervøs.
Spillerne gleder seg bare. Det er klart de gjør det. De skal jo bare utpå der å gjøre noe av det de synes er morsomst i hele verden: spille spill. For meg derimot er timen før sendingen begynner jevngodt med skjærsilden. Det er nok det fullstendige tapet av kontroll som gjør det. Frykten for å gå på trynet er ikke spesielt stor, som General Manager er det jeg som må ta av for presseoppbudets skarpe penner dersom noe går galt. Men nervøsiteten bunner heller i at jeg har så inderlig lyst til at de ti unge menneskene med ”Berlin Allianz” skrevet på den lilla drakten skal oppleve å lykkes i møtet med ”monsteret” der ute. Scenen er stor og kameramennene mange. Nervene har allerede spilt de fleste europeerne i turneringen utover sidelinjen. Vi nådde semifinalen med et meksikansk nødskrik på mandag (LINK).
-LETS GO CORE, LETS GO CORE, skriker den gule og svarte kolonien i publikum og våre lilla tilhengere buer i kor.
Amerikanske Carolina Core står mellom oss og finaleplassen på the Championship Gaming Series World Final. De tapte sin finale i det amerikanske mesterskapet mens vi tok hjem EM tittelen i september. Min motpart og venn, General Manager Mark Dolven, født i Oklahoma med norske aner, er plaget av tapet mot rivalene Chicago.
Nå vil han ha hevn, blodhevn attpåtil. Forskjellen mellom seier og tap måles i 80 000 dollar, like under 450 000 kroner. Vi veksler ikke et blikk backstage.
Moset verdenseneren
Laget løper ut av tunnellen for å motta publikums hyllest. Selv følger jeg rolig etter og er ikke et gram nervøs lengre når tjue år gamle Rudolf ”The Tactical” Fischer fra Munchen skal spille mot verdenseneren Ryan ”Offbeat Ninja” Ward (19) fra Canada i slossespillet Dead or Alive 4. Rudolf er levnet få sjanser i kampen som spilles først til fem rundeseire.
På papiret jeg bruker for å ha kontroll med stillingen underveis har jeg skriblet ned fem to til canadenseren som et realistisk resultat.
Mark Dolven og Ward er i full gang med psykologisk krigføring. Spillerne er utstyrt med headset der de kan høre hverandre og ”trash talk” er utbredt for å få hverandre til å miste konsentrasjonen. Fischer har tunnellsyn og enser ikke flåkjeftede yankees i det han oppskriftsmessig taper den første bataljen. Han ser opp på meg uten et fnugg av nervøsitet og sier slapp av sjef, dette fikser jeg.
Tyskeren holder det han lover og vasker gulvet med en forbløffet Ward. På stillingen fem to er det som planlagt over, men i vår favør. Fischer reiser seg og skriker til Carolina Core fansen i publikum før han går av scenen.
Miss i siste sving
Kampen har pågått i en liten time og svingt frem og tilbake. Etter tyskerens åpningsshow tok Ukrainske Rostyslav Nedoviz seieren for oss to null i fotballspillet FIFA, Livia Teernstra tapte med to fem til Kat Gunn i kvinnenes Dead or Alive konkurranse og Counter-Strike: Sourcelaget måtte bite i gresset med sju runder mot elleve. Alt skal avgjøres i bilspillet Project Gotham Racing 3. Vi må ha første og tredjeplass, minimum.
Erno Kuronen fra Turku i Finland tar ledelsen og sikrer førsteplassen mens Philippe Vaillant fra Frankrike kjemper med de to amerikanske motstanderne om tredjeplassen. De virtuelle bilene krasjer inn i hverandre gjentatte ganger, men uten at det påvirker rangeringen. I siste sving byr det seg en mulighet for en forbikjøring og det går et gisp gjennom publikum, men det holder ikke. Amerikanerne styrer inn og Carolina Core eksploderer i glede. Vaillant får fjerdeplassen som gjør at vi taper semifinalen 21-22, bokstavelig talt på målstreken.
I samme sving røyk over 400 000 kroner og en mulighet til å spille VM-finale.
