Silje Karine Muotka sametingspresident
Publisert: Oppdatert:
Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.

På Fosen er det satt opp 151 vindmøller i strid med de forpliktelser Norge har bundet seg til etter internasjonale konvensjoner og nasjonal lov. Dette har Høyesterett enstemmig slått fast. Som konsesjonsmyndighet og selskapseier lar regjeringen lovbruddet fortsette over 15 måneder etter at det er konstatert. De gjør det ved å gi motstridende budskap om hvorfor det tar slik tid og hvilke hensyn de skal ta. Med det bryter de rettstatens grunnleggende prinsipper om minoritetsvern, maktfordeling og lovgrunnlag. Det burde bekymret flere enn de som er opptatt av framtiden til samisk kultur.

Regjeringen gjorde i Fosensaken en grov feilvurdering av hvilke virkninger vindkraftverkene ville ha på samisk reindrift i området. De mente at behovet for fornybar energi måte veie tungt mot de ulempene reindrifta ble påført. En slik interesseavveiing innebærer at minoritetsvernprinsippet ikke har noen verdi siden storsamfunnets behov alltid vil være større enn minoritetens.

Høyesterett konstaterte at slike vurderinger var i strid med menneskerettighetene og at konsesjonen derfor var ugyldig. Det er mulig å unnskylde at det er gjort feil, særlig når man ber om det. Men regjeringen har ikke bedt om unnskyldning. Tvert imot fortsetter de å signalisere at storsamfunnets behov skal sikres ved fortsatt drift av vindkraftverkene. Derfor kommuniseres det at de skal finne løsninger der «vi ikke kan si ja til det ene og nei til det andre», som statssekretær Elisabeth Sæther sa det i Dagsnytt 18 25. januar.

Vel, dommen sier altså at disse hensynene står mot hverandre, og da går minoritetsvernet foran. Mye kan konstrueres med politisk retorikk, men realitetene på beitemarkene forblir de samme, noe en helt fersk rapport fra Statsforvalteren i Trøndelag også konstaterer. Etter at vindkraftverkene ble satt opp på Fosen, har reindrifta ikke vært regningssvarende.

Regjeringen fortsetter å motarbeide rettstaten ved å hevde at de er forpliktet til å vurdere, og dermed i realiteten kunne overprøve Høyesteretts bevisvurdering. Dette strider mot alminnelig forståelse av maktfordelingsprinsippet. Dersom regjeringen mener Høyesterett har foretatt en uriktig vurdering av bevisene i saken, må vi forvente at de reiser søksmål mot reindrifta. Det gjør de ikke.

I stedet varsler de utredninger av temaer domstolen har vurdert og Høyesterett har lagt som bærende premiss for sin konklusjon. Til alt overmål vil de at reindrifta på Fosen og Sametinget skal slutte seg til et slikt utredningsarbeid. Det blir til og med antydet at det er Sametinget som er ansvarlig for at det tar tid å finne en løsning fordi vi ikke slutter oss til en omkamp om Høyesteretts premisser.

Det siste steget ut i rettsstatens ingenmannsland tar regjeringen ved å ikke bringe klarhet i hva som er lovgrunnlaget for deres framgangsmåte. Regjeringen sier de skal foreta utredninger for å omgjøre det ugyldige konsesjonsvedtaket. Energiloven som konsesjonen er gitt etter, har ikke en slik hjemmel, så regjeringen forholder seg til vage og diskutable ulovfestede regler i forvaltningsretten.

Kanskje vil noen mene dette er flisespikkeri fra min side, men nettopp i en slik sak der grunnleggende interesser og rettigheter er i spill er legalitetsprinsippets krav om forutsigbarhet, tilgjengelighet og forståelighet av reglene som styrer beslutningene av avgjørende betydning. Er det uklarheter om dette, sniker det seg inn mistro til systemet. En mistanke om at reglene tilpasses regjeringens interesse, og at vilkårligheten alene får rå, er nettopp hva som ødelegger tilliten mellom mennesker og myndigheter.

Fosensaken viser oss hva prisen for en rettsstat er. Det er ikke alltid enkelt å gjøre rett, når man har gjort feil. Men at regjeringen velger å følge en veg der de bare vil gjøre flere feil er det nesten uvirkelig å være vitne til. Det er ikke Sametinget som står i vegen for en rask og fungerende løsning på Fosen, det er det regjeringen selv som gjør. Skal en løsning komme på plass, er det ikke reindrifta på Fosen som må forandres, men vindkraftverkene. Da er det ikke bare samisk kultur som sikres, men også respekten for vår demokratiske rettsstat. Den langsiktige verdien av det kan ikke overvurderes.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe