Alle prognoser for 2013 ser rosenrøde ut. Derfor er det all grunn til å være på vakt!
Vi nærmer oss nyttår. Det er tid for å gjøre opp status. Statistisk sentralbyrå hjelper oss med fakta. Også om fremtiden. Prognosene for 2013 har få forbehold. Norge er unntakslandet. Vi kan forvente betydelig reallønnsvekst også neste år. Renten holder seg lav. Det samme gjelder arbeidsledigheten. Kronen står sterkt. Vi kan bruke mer penger, og gjør det. Samtidig øker sparingen.
Vi kjøper fortsatt mange ting. I november 2012 satte vi for eksempel historisk månedsrekord med 355 000 importerte mobiltelefoner, godt over halvparten fra Kina. En åpenbar trend er likevel at vi bruker mer penger på opplevelse og fritid. Gjerne gjennom utenlandsreiser. En avisoverskrift sist uke lød: Flere eldre lever på Kreta enn på krita. Det kan se ut som vi har det meste. Kanskje mangler vi bare tid nok til å leve? I så måte er 2013 også et godt arbeidstakerår. De bevegelige helligdagene faller slik at de gir tolv fridager, flere enn på lang tid.
Krisen i Europa kan komme til å påvirke oss også, slik vi kan se tegn på i våre naboland. Det vil statsministeren helt sikkert minne oss om i sin nyttårstale.
Norge er avhengig av handelen med våre naboland. Går det dårlig i Europa, rammer det oss. Samtidig slår ekspertene fast at euro-krisen kanskje har flatet ut og nådd bunnen?
Og det er et faktum at ingen andre land har større kraft til å stå imot en ny økonomisk nedtur enn det Norge har.
Oljeprisen ser ut til å holde seg høy. Oljefondet runder 3800 milliarder.
2013 er valgår. Selv om Norge er i en unik situasjon og det meste går bra, er valget denne gangen likevel mer spennende enn på lenge. Erna er mer populær enn Jens, viser ferske meningsmålinger. Den rød-grønne regjeringen kan lett miste makten til et borgerlig flertall. Valget handler om små og store enkeltsaker som kanskje likevel har en fellesnevner: Hvordan kan vi best forvalte den rikdom vi rår over? Ettertiden vil stille oss til ansvar.
Valgkampen er i gang. Den rød-grønne regjeringen har stått hardt på handlingsregelen. Jens Stoltenberg karakteriserer det som en grunnplanke i vår økonomiske politikk at det ikke brukes mer enn fire prosent av oljeavkastningen i årlige statsbudsjetter. Han etterlyser nå en forsikring fra de borgerlige partiene om at denne linjen vil opprettholdes, selv med en regjering der Fremskrittspartiet deltar.
VG etterlyste denne uke en debatt om forvaltningen av oljepengene. Ikke hvor mye, men hvordan. Avisen la til grunn at med dagens høye utvinningstempo, er det et ansvar vi har overfor neste generasjon å spare mye til fremtidig bruk. Avisen mener imidlertid at plasseringen av oljeformuen i et usikkert aksjemarked må revurderes. Heller ikke oppkjøp av eiendommer i verdens storbyer er fremtidsrettet nok, mener avisen. I stedet foreslår de oljepenger investert i transportsystemer i de voksende økonomiene i Asia.
Jeg vil tro at våre barn og barnebarn vil se tilbake og vurdere oss på bakgrunn av de disposisjonene vi gjør nå.
Det kan hende vi får noen poeng for å ha plassert pengene i de riktige selskapene eller kjøpt handlegater i utlandet som stod seg godt i konkurransen over tid. Omsettelige verdier vil helt sikkert gi fremtidig handlefrihet av stor verdi.
Imidlertid er jeg helt sikker på at det er helt andre spørsmål som i praksis bestemmer ettertidens karakter over oss:
Ga vi de unge den utdanning de trengte for å mestre et krevende kunnskapssamfunn med store endringer?
Satset vi riktig på forskning og innovasjon slik at vi kunne skape de nye og bærekraftige arbeidsplassene?
Bygget vi boliger som neste generasjon hadde råd til å bo i?
La vi til rette for fremtidens effektive og miljøvennlige transportsystemer?
Sikret vi et forsvarlig helsesystem?
Dette er noen av vår tids viktigste spørsmål.
Julaften presenterte NHO konkurranseevnebarometret. Her kommer Norge godt ut når det gjelder økonomisk stabilitet, internasjonal tilpasningsevne og offentlig byråkrati. Vi plasserer oss midt på treet når det gjelder skatter og avgifter og kompetanse, utdanning og innovasjon. Når det gjelder transport og infrastruktur, plasseres vi på bunn i Europa.
Oljealderen gir oss en historisk sjanse til å løse de utfordringene vi har. Men de vil alltid bare være en del av svaret vi må finne. Derfor er valgåret 2013 så viktig. Og det handler om mye mer enn Erna og Jens.
Adresseavisen har som samfunnsoppdrag å gi våre lesere best mulig grunnlag for, og anledning til, å delta i den debatt vi skal ha om grunnleggende fremtidsspørsmål. Selv om mediebransjen kan ha sine utfordringer i en digital omstillingstid, ligger denne oppgaven fast.
Vi vil belyse små og store temaer som er viktig for de som bor i vår region.
I 2013 starter vi et nytt journalistisk prosjekt. Vi kaller det for «Oppdraget». Regelmessig vil vi sette sammen team som får i oppgave å belyse, forklare eller avdekke innenfor et konkret oppdrag. I arbeidet med å løse disse oppgavene, vil vi engasjere dere. Mange kan ha gode tips, forslag eller løsninger til svar på de spørsmålene vi arbeider med. Samtidig vil vi bruke kanalene vi har til å rapportere om arbeidet underveis.
Jeg har stor tro på at dette kan bli en spennende måte å diskutere og søke svar på. Selv i et år mange spår rosenrødt, kreves vår deltagelse og vårt engasjement.
Med den utfordringen ønsker jeg alle Adresseavisens lesere et godt 2013.