Likeverdig tilgang til helsetjenester er et prinsipp som stadig brytes.
To konkrete saker som har versert i mediene den siste tiden, viser at målet om likeverdig behandling uavhengig av bosted, alder og personlige ressurser, er vanskelig å nå. De viser også hvordan medisinske fremskritt utfordrer de etiske og økonomiske rammene for våre helsetjenester.
Vi har fortalt om Freddy Oldens kamp mot St. Olavs Hospital. Han lider av den uhelbredelige nervesykdommen ALS, som til slutt vil føre til at lungene blir lammet. Olden ønsker å bli koblet til en respirator den dagen han slutter å puste. Men sykehuset har sagt nei. Begrunnelsen er at han ikke skjønner sitt eget beste, og at han vil få store ekstra lidelser med en slik behandling.
Oslo Universitetssykehus vil derimot gi ham den hjelpen han ønsker. Men Olden vil helst bli behandlet ved St. Olavs Hospital. Ved sykehuset vil legene nå ta opp hans sak på nytt, på bakgrunn av de vurderingene kollegene i Oslo har gjort. I beste fall vil de gi ham en ny sjanse.
Det er vanskelig å forstå hvordan leger ved to universitetssykehus kan vurdere behandlingen av samme pasient så ulikt. For en rekke lidelser er det utarbeidet behandlingsveiledere som skal være felles for alle sykehus. I norsk helsevesen er det også en selvfølge at pasienten så langt mulig skal bli hørt før livsviktige valg blir tatt. Det ser ikke ut til at St. Olavs etikk-komité har latt Olden komme til orde med sine ønsker, og det er kritikkverdig.
En beslektet sak gjelder bruk av kostbare, livsforlengende medisiner til kreftpasienter. Helsedirektoratet sa først nei til bruk av preparatet. Etter et kraftig medietrykk snudde helseminister Jonas Gahr Støre (Ap). Han vil tillate bruk av medisinen, men pakker det inn i et forskningsprosjekt. Han vil samtidig sette ned et utvalg som skal utrede helsevesenets prioriteringer.
Vi har hatt en rekke slike prioriteringsutvalg, de første var Lønning I og II i henholdsvis 1987 og 1997. Mye er skjedd i den medisinske utvikling siden den gang. En ny gjennomgang er på sin plass.
Enhver sykehistorie er unik og behandlingen må være tilpasset den enkelte pasient. Men vi trenger forutsigbare, overordnede prioriteringer som kan bidra til å sikre et mest mulig likeverdig tilbud av helsetjenester.