Uten sans for kjønnskvotering står to kvinnelige partiledere fremst i regjeringen som i dag kommer ut på Slottsplassen.
To ting er helt sikkert. To kvinner skal styre den blåblå makten. Det har aldri skjedd før at to kvinner har inntatt de to aller fremste, politiske maktposisjonene i en regjering her i landet. Det måtte altså en borgerlig regjering til for at det skulle finne sted. Erna Solberg blir landets andre kvinnelige statsminister etter Gro Harlem Brundtland. Siv Jensen blir den andre kvinnelige finansminister etter Kristin Halvorsen. Den borgerlige kvinnemakten er på plass uten kvotering, uten feminister i tog og uten at det blir gjort et stort nummer av det. Det fremstår bare som helt naturlig.
Slik har det ikke alltid vært, men slik er det blitt. Partiet som fnyser mest av alt som kan minne om kvinnesak og kvinnekamp, Fremskrittspartiet, kan kanskje ende opp med flere kvinnelige enn mannlige statsråder. Er det mulig? Kan en mannsbastion gjennom 40 år, Frp, berge kjønnsbalansen i Solberg-regjeringen? Det vil i så fall vekke en viss oppsikt, som Siv Jensen neppe vil ha noe imot, men som hun aldri vil gjøre til et likestillingsspørsmål.
Det har altså tatt nøyaktig 100 år fra kvinner fikk allmenn stemmerett, til landet fikk en regjering med både en kvinnelig statsminister og finansminister. Alle partiene har hatt eller har kvinnelige ledere. Den første var Eva Kolstad som ble partileder i Venstre i 1974. Den andre kom året etter med Berit Ås i SV. Men i Stortinget tok det sannelig sin tid. Først 80 år etter at kvinner fikk stemmerett, ble Kirsti Kolle Grøndahl landets første og foreløpig eneste kvinnelige stortingspresident.
Det er god grunn til å vente en overraskelse eller to på Slottsplassen i dag. Lekkasjene har gitt mange navn, men det knytter seg usikkerhet til posisjoner, departementsstruktur og om noen departementer får flere statsråder. Mange hensyn, som geografi, alder og kjønn, skal veies og måles mot kompetanse og politisk erfaring. Både Erna Solberg og Siv Jensen har sagt at de vil legge større vekt på å finne dyktige statsråder enn å balansere alle hensyn. Alle har lært etter at Thorbjørn Jagland forsøkte å skape noe nytt og spennende; «det norske hus». De borgerlige har varslet raske og tydelige grep, men det fremstår som konkret hverdagspolitikk og ikke filosofiske eksperimenter.
Antall kvinner i den nye regjeringen kan komme opp mot halvparten, i lys av lekkasjene til ulike medier. Laget toppet med kvinner, noe som kan gi rom for litt slakk på kvinnekvoten. Det skal noe til å slå Jens Stoltenbergs kvinneandel, som startet med ti menn og ni kvinner i 2005. Etter endringene i 2007 var kvinneandelen 53 prosent, altså ti kvinner og ni menn. Etter valget i 2009 endte Stoltenberg med 50/50, og i 2012 var han tilbake til 53 prosent kvinner, den høyeste kvinneandelen noensinne i en norsk regjering.
Kirsten Hansteen (NKP) ble landets første kvinnelige statsråd i Samlingsregjeringen etter krigen, 23 år etter at kvinner fikk adgang til statsrådskontorene. I 1981 ble Gro Harlem Brundtland landets første kvinnelige statsminister. Erna Solberg blir den andre, selv om det hører med til historien at Anne Enger (Sp) fungerte som statsminister under Kjell Magne Bondeviks sykdomsopphold høsten 1998.
Både Erna Solberg og Siv Jensen har gått en lang vei før de i dag skriver historie og kvinnehistorie. Frp starter nå. Høyre har en kvinnehistorie i regjering tilbake til Elisabeth Schweigaard Selmer, justisminister fra 1965. Det var Gro-regjeringen i 1986 som ble den første kvinneregjeringen, med en andel på over 40 prosent kvinner. Siden har alle andre regjeringer holdt samme standard.
Gjennom en årrekke har politisk kvinnemakt hatt mer eller mindre rød farge. Nå er den blå.