Livets vann

Vi lever i et fint og trygt land. Et godt land. Et land som er rikt på naturressurser. Vi har det meste. Vi har fisk. Vi har olje. Og vi har vann. Masse vann. Så det holder. Det er vann overalt. Så hvorfor i all verden skal jeg betale for en flaske vann, når jeg kan tappe gratis fra springen? Og hvorfor drikke alt dette vannet? Det er jo fullstendig meningsløst. Jeg forstår at væskebalansen er viktig, det er ikke det. Men i slike mengder? Og til slike priser? Jeg kjøper meg selvsagt drikke iblant. Men da vil jeg ha noe igjen for pengene, annet enn en fin flaske. Det behøver ikke være så mye. Et par dråper sitron, så er jeg der. Nesten. Bedre blir det hvis det er litt kullsyre i tillegg. Da snakker vi! Ja, jeg er nok en lettlurt forbruker. En dråpe sitron og litt kullsyre, liksom. Ha! Men jeg føler meg ikke på samme måten ranet. Likevel velger jeg heller en brus. Det er sikkert mer usunt. Det gir jeg blaffen i. Her får jeg - i motsetning til vann - smak, kullsyre og ikke minst farge. Rødbrus er fint! Kanskje ikke spesielt godt.

Men tilbake til vann. Hvis du tar en titt på folk når de går tur – og her er det ikke ørkensafari i Afrika vi snakker om - så er det ikke så rent få som sleper rundt på vannflasker. Det kan synes som om medbragt vann er påkrevet om man skal rusle en tur rundt kvartalet. Det var ikke slik før. Det var det sannelig ikke. Jeg synes å erindre at vi drakk et lite glass juice til frokost, en kvart liter h-melk til matpakka (det fantes ikke annet på den tida, alltid lunken eller stivfrossen, aldri midt i mellom). Kanskje skylte vi munnen litt i drikkefontenen utover dagen, men så mye mer var det ikke. Vi vokste opp. Vi ble lengre. Og tyngre. Vi tørket ikke inn. Organene våre fungerte. Vi drakk når vi følte for det. Men nå. Jeg mener å ha lest et sted at all denne vanndrikkingen kan være en uting. Vi vasker kroppen ren for viktige mineraler og salter. Vi får inkontinensplager. I det hele tatt.

Tekniske nyvinninger bringer menneskeheten framover. Men ikke alle nyvinninger er nødvendigvis av det gode. Ta for eksempel disse automatiske kranene som man nå finner overalt, på bensinstasjoner, flyplasser og andre offentlige steder. Tidligere, når man eksempelvis kjørte fra Trondheim til Oslo kunne man stoppe underveis, og enkelt fylle opp vannflaskene på en bensinstasjon. Det eneste som kommer ut av krana nå er kroppstemperert vann, som ingen vil drikke. For ikke å snakke om flyplasser! Som kjent får man ikke ta med mye flytende gjennom sikkerhetskontrollen, og hvem gidder vel å tappe vann i 100 ml-beholdere, og forsegle de i disse posene med håpløse lukkeinnretninger? Ikke engang jeg gjør det. Alle toalettene er fylt opp av disse håpløse kraninnretningene. Og man er tvunget til å kjøpe vann på kiosken til en pris som ligger et sted mellom skriveblekk og kokain. Dyrt, med andre ord. Ran på høylys dag kan man også si.

Det hjelper ikke at vannet stammer fra en eller annen isbre som så dagens lys for noen tusener av år siden. Det hjelper ikke at det inneholder mineraler fra vikingtiden. Det hjelper ikke at mammutene muligens gikk og drakk av samme kilde. Det hjelper ikke at de pakker det inn i designflasker som gjør at det mer ser ut som en kostbar vodka. Det hjelper ikke at det muligens er sunt. Jeg kjøper det ikke likevel. Heldigvis selger de brus, også. Og på arbeidsplassene samles vi rundt vanndunkene som konene ved vannposten. Som en flokk kameler på vei til vannhullet toger mennesker i jevn strøm gjennom dagen for å fylle sine vannflasker. Men i motsetning til kamelene har vi ingen kupler til å lagre overskuddet. Vi må tisse. Derav dokøene. Og hva er egentlig i veien med springvannet?

orjangreiff@hotmail.com