Tallfestede løfter er bra, de er vanskeligere å vri seg unna. Men det er dumt å love mer enn man kan holde.

Øya helsehus Trond Giske, Eva Kristin Hansen og Ap setter eldreomsorg helt på topp på sin prioriteringsliste de neste fire årene. Sykepleierstudenter: Fra venstre Ingvild Nygård, Ragne Myklestad og Hilde Ødegaard

Løftebrudd får oss til å snakke om politikerforakt. Om hvorfor vi ikke kan stole på politikerne, at de «lover og lyver». Men det er i grunnen ikke så ofte at vi med full, objektiv tyngde kan fastslå at løftebrudd er et faktum.

Som regel finnes det, knyttet til ethvert løfte, et forbehold. Eller en forklaring med liten skrift. Og den som ikke har klart å innfri eget løfte kan ofte peke på at det er utenforliggende årsaker til det. Det gjør løftene - og løftebruddene - enda mer frustrerende for velgerne.

En måte å sikre seg på, er å gjøre slik Arbeiderpartiet gjør med eldreløftene i denne valgkampen. Utgangspunktet er at dagens behov, enten det gjelder antall sykehjemsplasser eller antall årsverk, fremskrives et visst antall år. Perioden behøver ikke å sammenfalle med stortingsperioden. Så legger man til den sannsynlige veksten i økonomien disse årene. Tallet man får kan så lanseres som et nasjonalt valgløfte. Neste trinn er å bryte tallene ned på fylker og kommuner, så har man lokale valgløfter som lansers over hele landet.

Det er smart. Fordi det er ikke uansvarlig, løftene er fullt mulige å innfri, og de gir inntrykk av ambisjon og handlekraft.

Høyre har valgt en motsatt strategi, og tallfester for eksempel ikke hvor mange sykehjemsplasser man lover å bygge. Det ville neppe fungert om ikke Erna Solberg samtidig kunne beskylde Jonas Gahr Støre for ikke å kunne innfri Aps løfte om 12000 nye plasser innen 2015. Knepet «vi lover intet, men det holder vi» appellerer kanskje til nøkterne velgere som er skeptiske til løftepolitikken. Men det er risikabelt når hovedmotstanderen pøser på med milliarder og garantier.

Dagens reportasje om situasjonen på sykehjemmene i Trondheim viser at utfordringene er store og sammensatte. Det trengs flere kvalifiserte ansatte, flere sykehjemsplasser og mer penger. De fleste opplever en eldreomsorg som holder mål. Men noen gjør det ikke. Politikerne må vise at de tar den siste gruppen på alvor.