Statsminister Jens Stoltenbergs bekjennelse til det kjedelige er en lissepasning til Erna Solberg.
For det viser seg at Høyre-leder Erna Solberg er mer kjedelig enn skremmende. Hun er mer traust og trygg enn sprelsk og uforutsigbar. Slik fremstår hun i alle fall under sitt viktigste partilandsmøte noen sinne. Akkurat nå ser Solberg ut til å være mer tilpasset statsministerrollen enn rollen som halvpopulistisk opposisjonsleder.
Det er først og fremst en seier for hennes egen, langsiktige strategi, som startet med valgnederlaget 2005. Eller da Erna bestemte seg for at Høyre skulle snakke om mennesker, ikke om milliarder. Det har hun gjort, nesten til det kjedsommelige. Og det virker. Høyres mykere og mer sentrumsorienterte kurs har nådd frem til velegrne.
I går spredte Klassekampens forside seg raskt blant Høyre-delegatene på sosiale medier. Venstresidens dagsavis har vel knapt noen gang vært mer populær blant høyrefolk. 56 prosent av de spurte i en meningsmåling frykter ikke at en borgerlig regjering vil svekke arbeidernes rettigheter, skrev avisen. Det oppfattes som en klar beskjed om at det ikke nytter å forsøke å skremme folk bort fra de borgerlige partiene ved å påstå at de vil rasere forholdene i arbeidslivet. Og som en aksept for at de borgerlige er både ansvarlige og sosiale.
Kanskje er det derfor Jonas Gahr Støre allerede har lagt om stilen. I et innlegg på nrk.no i går sa han seg enig med Erna Solbergs råd om at skremselspropaganda ikke virker. Høyre prøvde det i 2005, det gikk galt. -Jeg er enig. Velgerne lar seg ikke skremme, skrev Støre. Da er kanskje Gordon Gekko- og Margaret Thatcher-metaforene tilbakelagt for denne gang.
Erna Solberg unngikk bevisst å svare opp de harde angrepene som Jens Stoltenberg kom med under Arbeiderpartiets landsmøte. Hun kom heller ikke med noen slags antydninger til å «snakke Norge ned», snarere tvert imot. «Norge på sitt beste», Solbergs tråd gjennom landsmøtetalen, er en anerkjennelse av alt det positive som skjer rundt om i landet, som Solberg har brukt mye tid på å sette seg inn i ved å reise rundt og møte fok. Det er også et optimistisk blikk på hvilke forbedringer en ny regjering vil ta mål av seg til å gjennomføre.
Før den tid skal en rekke kontroversielle saker avgjøres. Landsmøtet skal ta stilling til om politiet skal bevæpnes, omlegging av kontantstøtten, om karakterer skal bli obligatorisk fra femte klasse, om abortloven skal endres, for å nevne noen av de viktigste sakene. Uansett utfall, ingen av disse sakene splitter så dypt at de vil skape interne problemer i Høyre. Men å vinne voteringene er viktigere enn noen gang. Det Høyre vedtar i sitt partiprogram nå, kan bli nasjonal politikk fra høsten av.
Stemningen i Høyre-leiren er god, det skulle da bare mangle når partiet har vært landets største det siste året, men landsmøtet vil neppe ta av helt. Det tør man ikke å gjøre. Skandalen rundt samferdselstalsmannen Øyvind Halleraker har vært en kraftig vekker. Det er ikke bare politiske motstandere som kan skape problemer frem mot valget, faren ligge like mye innenfor partiet selv. Derfor er det mange som nærmest holder pusten, krysser fingrene og håper at tiden frem mot valgdagen kan gå litt fortere.
Foreløpig har Arbeiderpartiets forsøk på å slå Høyrebølgen tilbake med skremsler mislyktes. Det spørs også om Jens Stoltenbergs forsøk på å gjøre det kjedelige til en hedersbetegnelse vil gjør de rødgrønne mer attraktive. I kampen om hvem som er minst spennende risikerer Stoltenberg hard konkurranse av Erna Solberg. Ja, kanskje han kan spare seg alle bekymringer om at en borgerlig regjering vil rive ned norsk velferd og sette landet på en fundamentalt annen kurs. I alle fall sørger Erna Solberg gjennom sin moderate og avdempede form for å fremstå som en politisk leder temmelig nær Stoltenbergs ideal.
Muligheten for at en ny regjering vil legge seg kjedelig nær den gamle kan være like reell som muligheten for blå revolusjon i Norge.