Jeg har en ubendig trang etter nytt liv om dagen. Til å se verden spire og gro videre.
Derfor har jeg tatt en beslutning: Han skal ikke få ødelegge denne våren for meg med bilder av døde unge mennesker.
I starten fulgte jeg tv-sendingene fra minutt til minutt. Nå nøyer jeg meg med en kjapp gjennomgang av avisenes dekning og kveldens oppsummering på tv.
Forrige helg var jeg på fjellet. Skiene bar ennå på halvmorken snø. Ved fjellelva lagde jeg leir og lot blikket følge vannet som kom opp av isen og bar bud om varmere tider, før det atter dukket under og ble borte i alt det hvite som ennå er før vår glir over i sommer og nytt liv.
«Rør ikke ved mitt hjerte i dag. Våren har alt gjort det», skrev Inger Hagerup.
Jeg trengte en pause fra det uforståelige og søkte mot naturen, slik jeg også søker mot kulturen for å få en pause fra det umenneskelige som dokumenteres i rettssalen i hovedstaden.
I en av bøkene om Claude Monet har jeg festet en binders på siden med «Våren ved Giverny», så det skal være lett å finne. I selskap med den franske impresjonistens livlige trær, klarte jeg forleden likevel ikke å holde det uutholdelige unna:
Livsbejaende unge mennesker, jenter og gutter, kom inn i billedflaten. De slo seg ned i gresset, noen lente ryggen mot de veldige trestammene og spilte gitar, og snart fløt musikk og politisk argumentasjon over i hverandre og ble til ung vilje til å øve innflytelse på hvordan vi skal forme landet vårt innenfor demokratiets vidstrakte grenser.
Men før skuddene fikk mulighet til å flerre lerretet i stykker, tok jeg tilbake kontrollen og gikk til cd-spilleren:
Enno ein Gong fekk eg Vetren å sjå For Våren å røma Heggen med Tre der blomar var på, Eg atter såg bløma. Enno ein Gong fekk eg Isen å sjå Frå Landet å fljota, Snjoen å bråna og Fossen i Å Å fyssa og brjota. Graset det grøne eg enno ein Gong Fekk skoda med Blomar; Enno eg høyrde at Vårfuglen song Mot Sol og mot Sumar. Eingong eg sjølv i den vårlege Eim, Som metter mit Auga, Eingong eg der vil finna ein Heim Og symjande lauga. Alt det, som Våren i møte meg bar Og Blomen, eg plukka, Federnes Ånder eg trudde det var, Som dansa og sukka. Derfor eg fann millom Bjørkar og Bar I Våren ei Gåta; Derfor det Ljod i den Fløyte eg skar, Meg tyktes å gråta.
Slik lyder Aasmund Olavsson Vinjes dikt «Våren», siden tonesatt og udødeliggjort av Edvard Grieg.
Jeg er far og likevel ute av stand til å forstå smerten over å ha mistet en av sine kjære unge foran våpenet til et menneske som vil demokratiet vårt til livs.
I konfirmasjonen til våre barn sang vi «Til ungdommen», slik en hele nasjonen har sunget Nordahl Griegs sang til ungdommene som mistet livet på Utøya 22.juli 2011.
Den slutter som vi vet slik:
Kanskje du spør i angst, Udekket, åpen: Hva skal jeg kjempe med Hva er mitt våpen? Her er ditt vern mot vold, Her er ditt sverd: Troen på livet vårt, Menneskets verd. For all vår fremtids skyld, Søk det og dyrk det, Dø om du må – men: Øk det og styrk det!
At jeg ikke følger hver tv-sending fra start til mål, eller leser hver artikkel fra a til å, betyr ikke at jeg har kapitulert.
Tvert i mot.
Unge mennesker med vilje til å påvirke samfunnet med demokratiske virkemidler, uansett hvor på kloden de lever, er også mitt våpen. Og mitt håp.
stein.slettebak.wangen@adresseavisen.no
