Det finnes ingen enkel løsning. Ingen kan tvinge Stoltenberg fra makten, og de borgerlig vil i hvert fall ikke overta nå.
Under normale omstendigheter de siste tiårene, hadde regjeringen nå begynt å pakke seg ut av maktens korridorer. Kritikken 22. juli-kommisjonen har reist, og som statsministeren har akseptert, er av en slik karakter at regjeringskrise fremstår som eneste anstendige utvei. Men omstendighetene er ikke normale. Regjeringen har det flertallet den trenger for å bli sittende. Og de borgerlige har verken makt eller lyst til å overta. De har heller ikke vist særlig vilje til borgerlig samling eller evne til å danne ny regjering.
Mistillit mot Stoltenberg i dagens situasjon er derfor usannsynlig, selv om det aldri så godt kan begrunnes. Det vil dessuten være som et slag i luften, som en demonstrasjon av maktesløshet. Det er ikke helt uten grunn av Høyre-leder Erna Solberg er temmelig avventende og mild i sine kommentarer til terrorkritikk mot regjeringen. Fremskrittspartiets leder Siv Jensen er kvassere i replikken, men også Frp innser at det verken har mål eller mening å gå på regjeringsjakt mot overmakten i høst.
Regjeringskrise i høst er utenkelig, dersom ikke statsminister Jens Stoltenberg etter hvert selv velger å kaste kortene. I så fall har Arbeiderpartiet funnet det taktisk klokt å gå av i påvente av valget neste høst. Men svært mye taler imot, særlig den realitet at Stoltenbergs historiske koalisjon da vil bli husket for sin avgang på terrorkritikken. Det finnes ikke en dårligere sak for Ap å gå av på. Det var partiets ungdommer som ble skutt og skadet på Utøya, og det var partiets statsråder som sviktet i sikringen av regjeringskvartalet.
Sannsynligheten for at støttepartiene SV og Senterpartiet har fått nok og vil takke for seg, er heller ikke særlig stor. SV har desperat behov for nye velgere, som kanskje kan vinnes i opposisjon, men partiet blir ikke fristilt over natten etter alle årene i regjering med Ap.
Det finnes intet borgerlig alternativ til de rødgrønne. Meningsmålingene har skapt et inntrykk av at Erna Solberg er like populær som Stoltenberg, og at Høyre har en oppslutning nesten på nivå med Ap. Men Stortinget er sammensatt nøyaktig som det ble etter valget i 2009. Siv Jensen leder det største opposisjonspartiet, og er dermed den første som Kongen må be om å danne regjering dersom Stoltenberg går av. Etter alle årene hun har brukt på å forberede partiet på regjeringsmakt, kan hun vanskelig si nei. Jensen må i det minste forsøke. Det kan bli de pinligste sonderinger vår politiske historie har registrert.
I dagens situasjon er et luftslott nærmere virkeligheten enn Siv Jensens regjering. Høyres situasjon er ikke stort enklere, fordi partiet ikke har alle de stemmene meningsmålingene viser. Regjeringssamarbeid med Frp ett år før valget, i rollen som lillebror, er det verst tenkelige alternativ for Solberg. Høyre har nok ikke glemt regjeringen til John Lyng, som varte en knapp måned etter at Einer Gerhardsen måtte gå på Kings Bay-saken for 50 år siden.
Går Stoltenberg av, er det fortsatt rødgrønt flertall. En ny Ap-regjering er derfor mer realistisk enn alt annet. Både Trond Giske og Jonas Gahr Støre står klar til å overta styringen av landet. For en regjering må landet ha. I krisetider kan det å ta ansvar gi uttelling. For Gerhardsen ga det et brakvalg på over 45 prosent oppslutning.
Når alternativet er kaos, vil nok mange peke på Ap – til tross for den knusende kritikken.