Neste generasjons konsoller

Neste generasjons konsoller er her. XboX 360 ble lansert allerede i 2005, i høst kom Wii og om få måneder slippets Sonys monstrum Playstation 3 løs.

Selskapene Sony og Microsoft med ”lillebror” Nintendo hakk i hæl, har pøst ut reklamekroner tilsvarende et lite lands statsbudsjett i forbindelse med lanseringen av Playstation 3, Xbox 360 og Wii. Motivet er selvsagt at du skal blåse kronene dine på deres revolusjonerende, grensesprengende, nyskapende (skjønner??) produkt, forhåpentligvis prisblind og blendet av haglende slagord.

Den mye omtalte konsollkrigen raser – slagmarken er El-kjøp på Stovner, Radioshack i Sheboygan, Wisconsin og Virgin Megastore i London. Våpnene er mange, mange flere enn de som er uthevet over og kapitalinteressene i spillmarkedet er nå så sterke at det produktet skal tjene til, Ludium eller spill og underholdning, kommer i andre rekke når status gjøres opp. I 2006 var spillmarkedet verdsatt til 28 milliarder, dollar ikke kroner.

Prognoser hevder at det innen utgangen av 2011 vil dreie seg om en bransje verdt lett svimle 44 milliarder.

Markedsandelene disse selskapene kjemper om representerer ikke liv og død. Men det er ikke langt fra.

At spill er kultur visste vi, at spill er i ferd med å utkonkurrere TV og film som foretrukket hjemmeunderholdning kan være mer overraskende. Skulle dette bli en akseptert realitet er det vanskelig å overvurdere betydningen for oss. Tenk på den statusen TV har hatt i hjemmet de siste 30 årene.

Å spille data og konsollspill var lenge en nerdegreie, men førstegenerasjonsspillerne som brukte tid på Amiga og Commodore 64 er i dag godt voksne, forhåpentligvis etablerte i jobb og familie. De har blitt en del av premissleggerne i samfunnet og på døra banker de som nøt ungdommen på Sega Megadrive og Super Nintendo.

Blandet med kasseapparatdrømmen bidrar det til at færre og færre øyenbryn heves når spill dukker opp i en gitt samtale.

Nintendo har vært der lenge og åpnet på mange måter konsollmarkedet for massene i 1985 med Nintendo 8 bit og en lubben italiensk rørlegger ved navn Mario. En av verdens største produsenter av forbrukerelektronikk, Sony, så potensialet i hjemmespill og ti år senere så man resultatet.

De brukte sine økonomiske Schwarzenegger-muskler til å sy et ”nytt” marked og bidrag fra den rivende utviklingen av informasjons teknologi satte selskapet i stand til å diktere utseendet på den nye generasjonen gjennom dets førstefødte barn (konsoll): Playstation.

Sammen med storebror, PS2, har det japanske selskapet notert seg for over 210 millioner solgte enheter på verdensbasis.

Konsollspill ble plutselig allemannseie og folk sprang mann av huse for den lille grå, og senere den middels store sorte. I Norge har Sony hatt markedsføringshjelp fra en spesiell gruppe opinionsdannende forbilder for de unge (eller primærmålgruppen på business-språket): Fotballspillerne.

Unge, i noen tilfeller kjekke, fysisk topptrente menn slo plutselig et slag for spillentusiastene. Uforvarende eller som del i en kynisk plan, ved å konstant å nevne Playstation som atspredelsesform numero uno i massemedia.

Opptakten til bikkjeslagsmålet selskapene utkjemper i dag begynte med Bill Gates’ inntreden i spillenes verden. XboX ble sluppet i 2001 og søkte grådig etter å ta jafs av det Sony-dominerte markedet. Hvilket produkt som var best på den tiden er ikke særlig relevant når kroner, dollar, euro, pund sterling og yen telles opp - i følge det annerkjente finansielle tidsskriftet Forbes har Microsoft tapt 4 milliarder dollar på XboX.

Som ansatt i Microsoft Norge ville jeg gjerne sendt i vei en stygg, men akk så virtuell sklitakling til John Arne Riises halvnakne pressekonferanse-opptreden i 2005. På hans barberte, pigmentfattige overkropp kunne man lese:

- Jeg er dårligst i Playstation

Så langt i 2007 har vi i Norge ikke sett snurten av Sonys rumpesparkende råner av en oppfølgerkonsoll. Antagonistene hos Microsoft soler seg nok i lyset konkurrentens produksjonsformørkelse gir, men strengt tatt er vel microsoftisene godt forspent med fordeler denne gangen, og det trengs nok.

XboX 360 har vært på det internasjonale markedet i over et år og den har solgt som hakka møkk – unntatt på Sony og Nintendos hjemmebane i soloppgangens land. 360 står for rå maskinkraft som gir spillutviklerne førsteklasses muligheter til å leke seg fram til en ekstrem visuell opplevelse.

Det samme skal Playstation 3 gjøre, om den noen gang kommer seg over brattsjøen ved Skagerrak.

I sportsindustrien er det et hyppig brukt uttrykk som sier ”never change a winning team.” Dessverre har overskrivingen av uttrykkets betydning i Hollywood ført til redselsfulle oppfølgere, sydd over samme lest, men uten den innovative kraften som drev originalen. Det ser ut til at det samme uttrykket er anvendt av Sony og Microsoft i produksjonen av disse ”nye” konsollene.

De byr imidlertid ikke på så mye nytt, men er oppdaterte, justerte og klare for de samme utfordringene med langt kraftigere og raskere ”innmat.”

Utfordringene består i det samme som før, å underholde.

Wii stiller ikke i konkurrentenes vektklasse når det gjelder maskinkraft og ”lille” Nintendo kjemper således Davids kamp mot TO Goliather. De går egne veier på jakt etter de spillendes affekt (og økonomi). Posisjonen i Japan har alltid vært sterk, men mot Sony og Microsoft i utlandet har det vært tyngre.

Glupe, kreative og framfor alt annerledestenkende folk har de tydeligvis nok av i selskapet, noe som avgjør om de holder seg flytende eller ei.Wiiens konkurransedyktighet hviler på det ordet som bør få mest oppmerksomhet og spalteplass i utviklingen av hjemmeunderholdning i overskuelig framtid:

Involvering

Står Sony og Microsoft for ”neste generasjons konsoll” så minner Nintendos forsøk på et steg videre i evolusjonen av moderne, digital hjemmeunderholdning.

”Videre” fordi det involverer spilleren på en måte som med rette kan smykke seg med en så høythengende beskrivelse som nyskapende. Han eller hun blir en del av spillet / underholdningen på en aktiv, veivende måte. I sentrum står ikke lengre de rammer og begrensninger data- og konsollspilling har pleid å gi, men spillerens eget bevegelsesmønster.

Microsofts Peter Moore har sagt dette om konsollslaget og spesielt om kampen mot Sony:

- Nøkkelen til å vinne [¿] er rett og slett gode spill.

Spør man Nintendo vil de si at nøkkelen er hvordan man spiller. Det er tre spennende konsoller, en andunge og to som er relativt like av natur (selv om de respektive vil hevde motsatt og kreve eget produkts fortreffelighet) er ballen bokstavlig talt sparket ut til publikum.

Svaret på hvem som har tilnærmet seg forbrukerne på best måte får vi ikke før støvet har lagt seg i konsollprodusentenes versjon av kampen for tilværelsen.

Hvem som vinner er i dette tilfellet kanskje ikke like spennende som spørsmålet om noen vil stå igjen som den definitive taperen.