Jeg kan selvfølgelig bare snakke for meg selv, men jeg kjenner at min tillit til det politiske Norge er på dalende kurs. Den erkjennelsen blir jeg oppriktig lei meg for.

Jeg vil ha tillit! Jeg vil ikke gå rundt å spekulere i om at beslutninger fattes til vårt alles beste, eller til det beste for enkeltpersoner.

Om en ordning eller et gode virker å være for god til å være sant, så er den oftest det. Det trenger ikke være lovbrudd, men pendlerboligsaken viste en kollektiv svikt i vurderingen av hva en ordning faktisk er til for. «Fordi vi fortjener det»?

Det å ikke melde seg inhabil ved utnevnelse av venner i betydningsfulle, eller karrieremessig attraktive verv og posisjoner er uforståelig sett utenfra. Det er ikke en formildende omstendighet at Norge er et lite land hvor «alle kjenner alle» og miljøene er små. Det burde bare gjøre ryggmargsrefleksen enda sterkere.

Og at det går an å hoppe mentalt bukk over problemer med å sitte som både bukken og havresekken når store penger er i omløp, er om mulig enda mer uforståelig.

Jeg VIL ha tillit til det politiske Norge! Jeg vil ikke at Eva Joly skal ha rett.

Men det er jammen meg ikke lett om dagen.

Teksten ble først publisert som et innlegg på Facebook.

Hva mener du? Slik skriver du for Adresseavisen Midtnorsk debatt!

Politikerne har sine valgkampsaker – men hva er din? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no.