Planen var å bruke ti uker på Tiktok. Ta det blodseriøst og se hvor langt jeg kunne komme.
Hvorfor Tiktok? Denne nerdeskapte portal til undergangen? Fordi Tiktok er stedet der meningsløse talenter enten kan suse mot stjernene, eller krasje i bakken å dø. Det perfekte stedet for en lubben, 42 år gammel mann med et meningsløst talent han ønsker å vise, eller kanskje ikke.
Jeg satte seil en søndags morgen. Lastet ned Tiktok-appen, skapte en profil. Jeg valgte et engelskklingende nom de guerre, fordi jeg følte «Sigurd» ikke hørtes kult nok ut.
Jeg trodde at jeg hadde en anelse om hva som ventet meg der inne, men hadde tatt feil. Det hele traff meg som en haglskur i fleisen.
I løpet av noen sekunder hadde jeg sett to skapninger danse rundt i gatene til hissig teknomusikk, som om de var pingviner på crack. Neste klipp: Haner som headbanget til sangen «Fireball».
Etter å ha gitt Tiktok tilgang til alle mine bilder i telefonen, postet jeg mitt første videoklipp.
De første sekundene, ingen views, så plutselig hundre. Jeg kjente håpet vokse, følte på glede. Men så tvang hylene fra ungene mine meg til å legge fra meg telefonen.
Da jeg omsider kom tilbake, hadde jeg fått tre hundre views!
I sengen på kvelden hadde klippet mitt fortsatt tre hundre views.
– OK, visket jeg undrende der jeg lå, og fikk et underlig blikk fra kona.
Neste dag kunne jeg endelig reise tilbake til Tiktok-land etter henting i barnehagen.
Situasjonen der inne var uendret. Hvorfor? Det var et eller annet jeg hadde gått glipp av, så jeg googlet.
Det viste seg at nøkkelen til å få mange views, var å velge musikken som var populær på Tiktok til klippene sine – i tillegg til å poste fire ganger om dagen.
Musikken som var populær var det motsatte av det jeg, en gammel snowboardboms, likte å høre på. Jeg ga etter for presset, og postet mitt neste stunt til notene fra en rapper, med et navn for vanskelig for meg å stave.
Å poste fire klipp om dagen var en utfordring.
Men talentet mitt involverte en trampoline lokalisert i min egen hage, så i teorien kunne det være fullt mulig.
Problemet var bare at jeg inntil da hadde hoppet på trampolinen to ganger i uken i ca. 20–25 minutter. Hoppet jeg mer enn dette, ville min utrente kropp gå til helvete.
Dagene som fulgte, gjorde jeg alt etter boken.
Jeg postet fire klipp om dagen, til dårlig musikk. Men resultatene lot vente på seg.
Heldigvis fant jeg et triks. Jeg kunne kjøpe promotering fra Tiktok, slik at klippene mine ble sett.
Usynlighetskappen
Verden har blitt så liten
Jeg startet i det små, og kjøpte 1000 views for det som skulle være 24 kr, men som endte med å koste meg 65 kr. Så lente jeg meg tilbake for å se magien virke.
Det rant inn med views, plutselig hadde det ene klippet mitt blitt sett 1100 ganger.
Jeg kjente på en lykke verdt hvert eneste øre. Men den ble kortvarig, for etter å ha postet et nytt klipp var jeg tilbake til usle tre hundre visninger igjen.
Et mørke snek seg inn i sjelen. Jeg kjente på lysten til å gi opp, så jeg søkte trøst i noen av Churchills velvalgte ord: «If you’re going through hell, keep going».
Jeg skulle fortsette, koste hva det koste ville. Og i neste omgang kostet det meg 165 kr, selv om det sto at det skulle koste 100 kr. Dirrende av glede, hadde jeg nå et klipp med over 5000 views!
Etter hvert havnet jeg i en slags Tiktok-rutine. Hadde jeg fire nye klipp på mobilen, var jeg lykkelig, om jeg var tom: full av desperasjon.
Og desperasjonen fortsatte å vokse, fordi atter engang var jeg tilbake til tre hundre views.
Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre. Det virket fristende å gi hele månedslønnen min til Tiktok.
Google igjen. Jeg måtte visst produsere «good content».
Smerte var jo populært. De drøyeste klippene hadde ekstremt mange views. Det smarteste hadde nok vært å legge en kniv på trampolineduken og lande på den «med vilje». Men heldigvis hadde jeg en annen løsning: Et 20 år gammelt klipp av et fall jeg hadde på snowboard. Et klipp som den gang hadde havnet på tv-kanalen Eurosports kjente tabbeprogram «Watts zapp».
Kvelden etter postet jeg klippet. Jeg satt i sofaen, mens resten av familien så på The Voice. Antall views ble stående på null.
I panikk begynte jeg å skrolle. Det måtte jo være noe som kunne få meg ut av uføret?
Jeg så et klipp en av gutt med en skateboardrampe på soverommet sitt. Jeg gløttet bort på kona, kunne hun la seg overtale til å flytte trampolinen inn på soverommet?
På kvelden ble jeg liggende i sengen å stirre ut av vinduet. Jeg tenkte på de gangene jeg hadde lest om folk som hadde falt i døden for sosiale medier, og hvor meningsløst jeg alltid hadde syntes at det hadde vært.
Nå skjønte jeg hva slags krefter som hadde dratt dem mot kanten stupet.
Jeg sjekket min egen profil. Et trist skue. En mann på 42, som tok triks på et skateboard uten hjul, på en trampoline.
Kanskje det ikke var så rart at jeg hadde mislyktes. Kanskje det ikke var så rart at de eneste views jeg hadde fått, var de jeg hadde betalt for selv.
Jeg bestemte meg for å slette profilen min.
Jeg hadde satt ut på et seilas som skulle vare i ti uker, men hadde havarert etter ti dager. Jeg la telefonen min på gulvet, den skulle få bli der nede nå.
Hver celle i kroppen min trengte sart litt hvile. Nå skulle jeg sveve inn i en vakker drømmeverden. En verden uten «content», «likes» og «views». Og mens månen fortsatte å skinne, akkurat passe, der oppe på himmelen, sverget jeg å aldri snakke dritt om en tiktoker igjen.
Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!