Mizgin Salem Muhammad risikerer å bli tvangsutsendt etter 20 år i Trondheim og Norge fordi norske myndigheter mener han har forklart seg uriktig om flere forhold. Det som er oppsiktsvekkende ved saken, er at Mizgin kom til Norge som ung med hørselsnedsettelse, språk- og kommunikasjonsutfordringer, og at han nå blir anklaget for feilinformasjon som konsekvens av nettopp kommunikasjonsbarrierer og misforståelser i møte med myndighetene. Har myndighetene forkunnskapene som må til for å kunne behandle saken på forsvarlig måte? Kan det være at gruppen hørselshemmede er så liten, at saksbehandlingen faller gjennom og dermed utsetter Mizgin med flere for systematisk diskriminering?
Følgende er slått fast i NOU-rapporten for norsk tegnspråk, avgitt 13. juni i år: «Det finnes svært lite kunnskap om disse menneskene, som kan være utsatt for rettighetsbrudd, særlig dersom de kommer til Norge uten et språk de kan uttrykke seg eller gjøre seg forstått på. Det er også stor risiko for at de blir isolert og ikke får tilbud og tjenester av tilstrekkelig god kvalitet, fordi de ikke får tilgang til tolk.». Døve og hørselshemmede flyktninger risikerer svekket rettssikkerhet som direkte konsekvens av manglende kunnskap om denne gruppen og rutiner for å sikre forsvarlig kommunikasjon.
Avtalene er en skamplett for EU
En døv kvinne fra Eritrea, Senait Andom Meskel, fikk avslått søknad om asyl og har heller ikke fri rettshjelp. Senait beskriver tilsvarende kommunikasjonsutfordringer i møtet med UDI, og advokaten hennes uttalte følgende til Gudbrandsdølen Dagningen: «Norske myndigheter har ikke på noe tidspunkt kommunisert direkte med henne på en måte som sikrer at hun har fått formidle hva hun frykter. Politiet har bemerket at det virket som om hun forsto lite under asylregistreringen selv om det ble brukt tigrinja-tolk, samt tre døvetolker [tegnspråktolker]. Min kommunikasjon med henne har gått gjennom kontaktpersoner, noe som ikke er tilfredsstillende. Når mye tyder på at hun risikerer å bli utsatt for menneskehandel, må utlendingsforvaltningen utrede saken langt bedre enn dette før de fatter et endelig vedtak om retur.».
Aboda (23) fikk en klem av «lille Amal» i Trondheim: - Hjertet mitt gjorde et hopp
Også i Mizgins sak har UDI og UNE gjort seg opp en oppfatning av Mizgins troverdighet, på tross av klare kommunikasjonsbarrierer. Ikke nok med det, hele ansvarsbyrden for kommunikasjonsbarrierene er lagt på enkeltpersonen Mizgin. Her er det enkelt å se konturene av interseksjonell diskriminering. Når et individ tilhører flere sosiale kategorier i samfunnet dannes et nytt diskrimineringsgrunnlag, og det kan ramme en hardere. I dette tilfelle utsettes Mizgin for minst tre ulike grunnlag samtidig: ableisme (diskriminering mot personer med funksjonshindringer), audisme (diskriminering mot døve og hørselshemmede) og rasisme. Diskriminering er ikke bare vold og trakassering, men også å mene at en bestemt gruppe ikke fortjener tjenester og goder som dekker grunnleggende behov. Det er dessverre en kjent sak at en høy andel med funksjonshindringer holdes utenfor arbeidslivet, og desto verre blir det at norske myndigheter trakk tilbake arbeidstillatelsen til en sterk hørselshemmet kurder med en jobb han trivdes i. Har menneskelige hensyn blitt vektlagt i denne saken?
Alt i alt er det rystende å se hvordan norske myndigheter møter døve og hørselshemmede asylsøkere og flyktninger. Ikke bare mangler det kunnskap om gruppen døve og hørselshemmede flyktninger, det mangler også viljen til å innhente tilgjengelig kunnskap.