Småbarnsforeldre bygger ned kjæresteforholdet i takt med at barna krever mer av dem.
Noen familier har krevende barn som trenger ekstra tid og omsorg, og det blir ingen anledning til å ta en pustepause for foreldrene for å kjenne etter hva de trenger av påfyll.
Mange sliter også med dårlig samvittighet for i det hele tatt skulle prioritere egne behov og sette barna til side.
Når småbarnstiden tærer bort all energi, kan det være at det dukker opp tanker som går på at det er kanskje bedre om vi går fra hverandre, enn å ha det som nå, der vi aldri snakker sammen, klager og kritiserer, og kjenner på at hele situasjonen føles ulevelig.
Kanskje er det best å skilles nå, mens barna er små, slik at de ikke får varige mén, kan mange fristes til å tenke. For de fleste foreldre er denne fasen en slitsom sådan, men merkelig nok går den over, omsider. Men da kan det være for sent, for noen av oss.
Har du opplevd denne fasen? Hva gjorde dere/du for å berge dere gjennom den? Er du midt i en slik småbarnstid og sliter med å finne glede og ane håp?
