Alarmklokkene ringer, men det virker ikke som om det er så mange i rådhuset som hører ordentlig etter.
Det er merkelig at ikke flere er alvorlig bekymret for at bystyret har vedtatt så mange investeringer at dersom alle gjennomføres, vil kommunens gjeld nå skyhøye 30 milliarder kroner om 13 år.
I bystyret torsdag kveld la rådmannen frem en rapport om hva som vil skje med gjelda og utgiftene til Trondheim kommune dersom man gjennomfører alle planer og vedtak om investeringer som bystyret allerede har vedtatt. En trenger ikke være rare økonomen for å forstå at dersom det skjer, så kan det gå riktig så ille med kommuneøkonomien i Trondheim.
Politikerne har vedtatt en handlingsregel som beskriver hvor mye gjeld kommunen kan ha, sett i forhold til kommunens økonomiske rammer og utgifter til å sikre oss kommunale tjenester. Rådmannen slår fast at investeringstakten som følges i dag, ikke er bærekraftig.
Allerede vedtatte investeringer vil bringe gjeldsgraden vesentlig over målsettingen i handlingsregelen. Dersom renta stiger, og det kommer den til å gjøre i løpet av noen år, må kommunen ta penger fra driften for å betale renter og avdrag på gjelda. Det burde få samtlige i bystyret til å sove litt dårligere om natta.
Prognosen for perioden mellom 2022 og 2031 sier at det vil komme nye investeringer på 41 milliarder kroner dersom ingen trykker på bremsen eller tenker nytt om måten nye skoler og sykehjem finansieres på. Dette vil resultere i en dobling av en allerede skyhøy gjeld fra 15 milliarder i dag til 30 milliarder kroner i 2031.
Mye kan skje frem til 2031, men en ting synes sikkert: Trondheim kommune har ikke råd til alt de har lyst på. Selv om kommunen har et solid kraftfond som gjør at de tåler en del gjeld, skal renter og avdrag betales når de forfaller. Høyere lånegjeld betyr at det blir mindre penger igjen til å drive skoler, sykehjem og til å brøyte gater og fortau. Det er ikke annerledes for en kommune enn det er for deg og meg. Lånene skal betales før du kan sette av penger til andre ting.
Det er lett å bli populær i politikken når man lover å bygge nye skoler, sykehjem og idrettshaller over hele byen. I mange bydeler er det helt nødvendig å bygge nye skoler, sikre en god eldreomsorg og skape kultur- og idrettstilbud i nærmiljøet. Trondheim vokser, og det stiller større krav til tjenestene som det offentlige må stille opp med. Men politikerne slår seg selv på kjeften dersom de tenker å gjennomføre alle planene som dobler gjeldsbyrden til kommunen. Til sist vil en for stor del av kaka gå med til å betale for gammel moro
Rapporten ser imidlertid ikke ut til å bekymre det politiske flertallet i byen i særlig grad. Bystyret sier at rådmannen må ta hensyn til investeringsrammen i den langsiktige planleggingen av kommunes investeringer og låneopptak. I tillegg ber bystyret rådmannen komme tilbake med en sak der det skal utredes om det er mulig å redusere investeringene med bedre samarbeid med leverandører, økt utnyttelse av tomter og samlokalisering med fylkeskommunen og staten i større grad enn i dag. Det er det mye fornuft i. Men det spørs om slike tiltak er nok til å holde gjelda tilstrekkelig nede. Rødt ville skrote hele handlingsregelen, men fikk ikke særlig gehør for en slik plan.
Neste sommer starter valgkampen mot kommunevalget 2019 for alvor. Det skal overraske meg stort om det ikke dukker opp enda flere investeringsplaner i valgprogrammene som rulles ut da.
I en by som stadig får påfyll av nye mennesker, og der antallet eldre som blir pleietrengende på et tidspunkt øker, vil det være behov for flere sykehjemsplasser, flere skoler og barnehager og investeringer i anlegg for idrett og kultur. Derfor blir det en helt sentral politisk oppgave å kunne prioritere de riktige investeringene. Ofte når politikere snakker om prioritering snakker de om hva som skal prioriteres opp. Det er mer sjeldent å høre noen snakker om hva som skal prioriteres vekk. De økonomiske utsiktene i planen som bystyret nå har fått viser en økonomisk fremtid som vil kreve tøffere valg.
Det er vanskelig å se for seg at byens politikere ikke blir nødt til å tenke nye tanker rundt investeringer og nye tiltak i årene som kommer. Det er grunn til å snu hver stein og se på om mer offentlig-privat samarbeid vil kunne føre til at kommunen får på plass nye tilbud, uten selv å finansiere skolene eller sykehjemmene gjennom nye låneopptak.
Skal lånegjelda holdes nede er det vanskelig å se for seg at alle gode formål kan realiseres. Dagens flertall er vaksinert mot private løsninger og finansieringer. Det er ikke gitt at det blir billigere å drifte selv om private bygger og eier og kommunen leier. Men det bør være en av steinene som det bør letes under i årene som kommer. Til syvende og sist er det vanskelig å se for seg at alle vedtatte planer lar seg gjennomføre som forutsatt. Det spørs om vi har politikere som tør å si nei selv om investeringene er både riktige og viktige.